Da jeg var barn på det utskjelte 80-tallet, hadde vi alltid nok mat på bordet. Mye av det vi spiste da, kom fra gårder rundt om i Hedmark. Noe av det produserte vi sågar selv. Spurte du 8-åringen Trygve hva han trodde vi kom til å spise i år 2000, svarte han sannsynligvis mat i pilleform. For det var vel det vi trodde om fremtidens mat den gang – at det kom til å være næringsstoffer i tablettform. Så kunne vi kjøre rundt i de luftgående bilene våre og ha på oss romdraktlignende klær mens vi brukte tiden vår på helt andre ting enn å tilberede og spise mat.
LES OGSÅ: Jordbruk til besvær
Haster å sette inn innsats
Godt inn i dette sagnomsuste 2000-tallet, vet vi at fasiten ble en annen. Vi har aldri vært mer opptatt av matens form, utseende og smak enn i dag. Men likevel har det skjedd store forandringer innen matproduksjon på disse tre tiårene. Maten vi spiser i dag er langt mer bearbeidet og den har reist lengre. Men vi her i Norge har fortsatt mer enn nok mat på bordet. Spør du 35-åringen Trygve hva han tror om fremtidens mat, vil han også denne gang svare at vi må forvente store forandringer – selv om pillemathypotesen vel ikke står like sterkt i 2014.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook
Hvor fremtidens mat skal produseres og hvem som skal ha nok av den på bordet, er det god grunn til å bekymre seg for. Nylig la FNs klimapanel fram sin andre delrapport som blant annet forteller oss at matproduksjonen forventes å synke med opp mot 2 prosent per tiår, mens etterspørselen som følge av befolkningsveksten vil øke med opptil 14 prosent per tiår.
Det skal ikke store regneferdigheter til for å se at denne utviklingen vil føre til underskudd av produsert mat dersom vi ikke allerede nå setter inn en innsats for å minimere klimaendringene og tilpasse oss effekten av de endringene som uansett kommer.
LES OGSÅ: Listhaug slakter jordbruket
Økt usikkerhet rundt mattilgangen
De negative effektene av klimaoppvarming forsterkes av en fortsatt sterk befolkningsvekst og en kraftig velstandsøkning. Med økende velstand i folkerike land som Kina og India, vil etterspørselen etter mer ressurs- og energikrevende matvarer som kjøtt legge ytterligere press på jordbruksarealene. Kjøttproduksjon krever store mengder korn og annet fôr, og er dermed mye mer energi- og ressurskrevende enn annen matproduksjon.
Samtidig som vi ser at klimaendringer og ekstremvær øker usikkerheten rundt mattilgangen i årene fremover, ser vi også tydelige eksempler på at krig og politisk uro gjør det samme.
De siste årene er en langvarig trend med 150 års jevn nedgang i matvareprisene brutt. Sterk økning i prisen på mat globalt bidro i 2008 til opptøyer med en rekke drepte i mange fattige land. I 2011 bidro misnøye med lave lønninger og høye matvarepriser til den arabiske revolusjonsvåren. Som verdens største importør av hvete, måtte Egypt i 2010 betale langt dyrere for kornet etter at Russland innførte restriksjoner på eksport av hvete etter uår.
Den avsatte president Mubaraks etterfølger Mohamed Mursi, som nå er avsatt av militæret, klarte ikke å øke landets hveteproduksjon slik han hadde lovet. Det var mange grunner til Hosni Mubaraks fall i 2011, deriblant misnøye med at han ikke lenger klarte å holde nede prisene på korn. Ropene i Kairos gater handlet om brød, frihet og sosial rettferdighet. Kamp om begrensede ressurser har igjen fått på dagsorden spørsmålet om landene må opprette beredskapslagre av korn og annen mat.
LES OGSÅ: Jordbrukspolitikk for dei få?
Viktig del av beredskapen
I dag kommer statens tilbud i jordbruksforhandlingene til Stortinget, og det er mye oppmerksomhet rundt norsk matproduksjon. Det store spørsmålet er ikke tekniske debatter om ulike støtte ordninger.
Det handler om den globale kampen om maten, og at Norge er en del av verden enten vi vil det eller ikke. Det er viktig at Norge og alle andre land utnytter sine naturgitte forutsetninger for nasjonal matproduksjon. Både for å sikre nok mat til en økende befolkning, men også for å bidra til å dempe uro og konflikter.
Norsk matproduksjon vil være en viktig del av vår samlede beredskap for framtiden. Vi kan ikke ta norsk landbruk som en selvfølge. Ingen andre land kan heller gi oss noen garanti for at de vil sørge for vår matforsyning hvis en krisesituasjon skulle oppstå. Klimaendringer, naturkatastrofer, ekstremvær og dyre- og plantesykdommer vil påvirke matproduksjonen både her til lands og globalt.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Twitter
Hva har Kina forstått?
Dyrkbar mark er en knapphetsressurs både i verden og i Norge. Kun én prosent av norske arealer kan nyttes til kornproduksjon. Vern av matjorda er derfor helt avgjørende for at vi også i fremtiden skal kunne dyrke mat til egen befolkning. Det fremstår som fullstendig naturstridig at vår egen landbruksminister gir klarsignal for å bygge kjøpesenter på dyrka jord, bare et par måneder etter at Kina inngikk en 50-årig leieavtale med Ukraina på fem prosent av landets areal.
Dette er et areal som er mer enn tre ganger så stort som Norges dyrkamark. Denne avtalen inngikk Kina for å sikre matvarer til egne innbyggere. Man kan jo spørre seg hva det er kineserne vet som ikke Høyre og Frp har forstått?
Uroen rundt mat vil etter alle solemerker øke i tiden fremover. Er det da klokt å føre en politikk hvor vi risikerer at mye arealer går ut av produksjon? Etter de siste dagers massive støtte til landbrukets aksjoner, tyder mye på at det norske folk mener nei. Bestillingen fra det store flertallet er å ta bedre vare på matjorda og en politikk som gjør det lønnsomt å dyrke de gras- og beitearealene vi har spredt rundt om i landet.
Vår matproduksjon vil alltid ha sin basis i jorda, ikke i et laboratorium. Selv om en åtteårings fantasi kan leke med tanken, kan ikke vi som samfunn tillate at vi reduserer vår evne til å produsere det daglige brød.
