En besynderlig, ny koronaverden har åpnet seg der ute. Diktatorer graver frem sitt gamle æresdiplom i epidemiologi. President Kadyrov i Tsjetsjenia anbefalte først å spise hvitløk, nå mener han at folk som bryter karantenereglene bør henrettes. Lukasjenko i Hviterussland foreslår vodka og badstue. I Turkmenistan forklares fraværet av registrerte smittetilfeller med at presidenten er utdannet tannlege. Putin greier ikke la PR-muligheten gå fra seg og marsjerer rundt på sykehus i beskyttelsesdrakt.
I beste diktatordattertradisjon taler Ivanka til folket gjennom selvproduserte taler på Twitter, og det er som å høre manikyrerte negler skrape mot tavla på Trump University.
I denne surrealistiske situasjonen bidrar de mest autoritære regimene på kloden med utilsiktede komiske avbrekk i all denne evinnelige hjemmesittinga.
Spørsmålet er hvor lenge det er morsomt.
En måned siden. Mens alvoret senker seg over Italia og byer blir satt i karantene, er en stor demonstrasjon planlagt i Kasakhstans hovedstad Nur-Sultan. Opposisjonen krever at et nytt parti får delta i neste parlamentsvalg.
Med samme krav har partier med demokratisk klingende navn tatt til gatene i 20 år, alltid med samme resultat. Hundrevis arrestert for brudd på loven om offentlige protester. Den er spesialdesignet nettopp for å gjøre det umulig å protestere.
Men i dag er noe annerledes. Selv når de kjøres av sted i svartemarja føler aktivistene at de har begynt å få overtaket. Ikke fysisk på opprørspolitiet, men moralsk. Et land bruker uante summer på internasjonal profilering, får sitt gode navn og rykte besudlet gjennom oppslag i verdens største aviser. Nå gjelder det! Det blir reprise neste helg! Vi skal samle tusener!
Så kom korona.
Mens Vest-Europa står midt i krisen, er den så vidt begynt i det tidligere Sovjetunionen. Russland i front, men til tross for innbyggertallet fortsatt med færre tilfeller enn Norge. Tadsjikistan og Turkmenistan hevder fortsatt at korona ikke har nådd dem. Det er nok ønsketenkning. Men de har rett i at den virkelige bølgen, den er fortsatt på vei.
I Sentral-Asia har man hatt god tid til å forberede seg, selv om tre av landene grenser mot Kina. Når de første tilfellene kom, var det ikke via deres kinesiske naboer, men egne borgere som kom hjem fra Europa og Mekka. Allerede er flere småbyer stengt, grep som italienerne tok først når katastrofen fullstendig overveldet dem.
Da Kirgisistan forrige uke trykket opp skjemaer hvor folk skal oppgi formål for spaserturer, adresse for butikken hvor de har tenkt seg og når de akter å komme hjem, ville alarmen normalt sett gått i hele sivilsamfunnet.
Samtidig vet alle som er glade i Sentral-Asia hvor prekær situasjonen er i helsevesenet. Det går kaldt nedover ryggen når man forestiller seg et italiensk scenario i denne regionen.
Men vi må også være føre var når det gjelder menneskerettighetene. Diktaturene i Sentral-Asia går en balansegang med verdenssamfunnet. Skjerper vi ikke blikket på dem nå, kan årevis med to steg frem og ett tilbake raskt bli et sjumilssteg i revers.
De færreste som står på mailinglista til FNs høykommissær for menneskerettigheter leser alt som kommer fra den kanten. Men plutselig er Covid-19 i alle emnefelt. Sykepleiere har rett til beskyttelsesutstyr når de behandler koronapasienter, står det.
Myndighetene må beskytte kvinner og barn fra vold når familien er i karantene. Alle har rett til livsviktig helsehjelp, uansett om de har forsikring eller ei. Hjemløse har rett på et hjem hvor de kan slippe unna pandemien. Tusener har rett til å løslates fra fengsel før viruset tramper inn på cella.
Alt er presserende viktig. Men hva med etterpå?
Ett, overordnet budskap fra Høykommisæren og et dusin FN-eksperter skiller seg ut. Stater må ikke misbruke kriselover for å knuse dissens og undertrykke menneskerettighetene. Og: når krisen er over, må myndighetene vende livet tilbake til normalen og unngå å bruke kriseloven til å regulere hverdagslivet på ubestemt tid.
«På ubestemt tid.» En fristende tanke. Kanskje for fristende til å motstå.
I Ungarn ble en ny kriselov vedtatt i slutten av mars. Den gir statsminister Viktor Orbán politiske superkrefter av samme slag sentralasiatiske statsledere i praksis nyter til hverdags. Men til og med etablerte diktatorer foretrekker å ha en slags begrunnelse når de bryter demokratiske spilleregler. Delvis overfor sin egen befolkning, men også overfor omverdenen.
I over ti år brukte usbekiske myndigheter Hizb-ut-Tahrir og andre islamistiske bevegelser når de ville bure inn journalister og annerledestenkende. Fengslene var fulle av «radikaliserte» menn som knapt kunne huske siste fredagsbønn. Når enkeltsaker ble løftet opp internasjonalt, trakk usbekiske sikkerhetstjenester på skuldrene. Kampen mot terrorisme angår oss alle, var svaret. Faren er at når dette er over har virus blitt det nye argumentet.
Har vi ikke klart for oss hvor på undertrykkelsesskalaen disse landene lå da korona kom til verden, skal det ikke mye til før regimene benytter anledningen til å nullstille det som har blitt oppnådd på møterom i Genève og Wien. Jeg kan alt se for meg regjeringsadvokaten fra Tadsjikistan heise på skuldrene i FNs menneskerettighetskomité. Koronavirus, sier han. Det angår oss alle.
I hverdagsdiktaturet post-korona kan protestmarsjer med ett være en fare for folkehelsa. Plutselig er det ikke lenger marihuana men stjålen medisin politiet «finner» i aktivistenes jakkelomme.
Mens vi får has på koronaviruset skal vi også verne om menneskerettighetene der de så vidt var begynt å få fotfeste da dette begynte. Vi skal holde et ekstra øye med undertrykkerne for å se til at de ikke har latt seg friste. At aktivistene får ta opp tråden der de slapp. At de får tilbake hverdagsdiktaturet.
Vi skal sikre at det skjøre byggverket demokratiske land har reist sammen med sine mange venner i de udemokratiske ikke forsvinner i et dragsug av unntakstilstand og Antibac.
Det blir nemlig alt annet enn komisk.
