Kampen om Grønland

Grønland T-banestasjon, en helt vanlig ettermiddag:

Noen skal hjem fra jobb, andre har nyinnkjøpte klær i store handleposer. Midt i ettermiddagsrushet er unge gutter og jenter på vei opp til Urtehagen for å plante tomatplanter og male grønnsakkasser i friske pastellfarger som skal matche den fremtidige gatekunstdekoren på barnehagen midt på plassen. De har spader og pensler og er ikke redde for å bruke dem. Det er alvor nå.

Side om side med nettdokumentaren som NRK presenterte i helgen eksisterer et annet Grønland, et Grønland som er mye mer synlig og preger hverdagen for oss som har valgt å bo her. Denne historien er like sann, men på ingen måte like sexy. Det er en historie om norsk-somaliske jenter i hijab som spiller fotball på plassen uansett vær. Når det ikke er eviglange cricketmatcher på gang der da.

Det er en historie om blinkende julelys i minareten fra desember til langt uti januar, og om muslimske menn som iler over gata for å holde porten når du kommer ut med barnevogna. På Bunnpris henger skiltet med utmerkelsen for beste service, det er en standard som skal opprettholdes med stolthet. Med raske hender pakkes varene ned i poser mens småpraten går under transaksjonen. «Hei bror. Takk skal du ha kompis. Du må ha en fin helg. Nå skal du kose deg med sjokolade ja!»

Sparkesykler, fotballer og cocktails

I Smalgangen måtte Rema 1000 gi tapt for byens beste grønnsakhandel som er så populær at folk kommer fra hele byen og sitter i bilen under broa mens de andre løper inn og sikrer helgens innkjøp av ferske råvarer og eksotiske delikatesser. Og på det familiedrevne Babymagasinet står far og onkel og tvillingsønner og sier «Ikke ta den, den trenger du ikke og den er dyr. Du klarer deg fint med denne.»

Dette er historien om å kjøre hjem høygravid med badekar på taket i visshet om at det ikke går mange minutter før noen tilfeldig forbipasserende stopper og hjelper til med avlessingen og ønsker til lykke med familieforøkelsen. Om kjolebutikken på Grønland Basar som gir avslag i prisen fordi du ikke vet om kjolen vil passe når du skal i bryllup etter fødsel.

Om Pigalle, der prisbelønte bartendere står i flunkende nye lokaler og blander utsøkte cocktails i etasjen over en av byens flotteste historiske restauranter og ølhaller. I bakgården hjemme lyder barneleken fra unger som løper opp og ned mellom etasjene og hjelper til med luking mot en vannmelon i premie. Og rundt Vahl skole samles barn og voksne i alle aldre med sparkesykler og fotballer. Kampen skal avgjøres med antall mål, ikke med kniv og skytevåpen.

Kriminalstatistikk

Problemet med NRKs sensasjonspregede dokumentar er ikke at den ikke er sann, men at den får stå alene i et unyansert bilde av en bydel i vekst og endring. «Hvor trygt er det egentlig i landets hovedstad?» spør de. Ganske trygt egentlig, er svaret hvis man konsulterer Oslo-politiets kriminalstatistikk som generelt viser nedadgående tall år etter år. Og ifølge politiets egen trendrapport for 2016–17 er det sentrumskretsene Grønland og Sentrum som gjennom de siste 8 årene har hatt den mest entydige nedgangen i barne- og ungdomskriminalitet.

Men her skal man sitte i Skjåk og Sørumsand og på Stabekk og skjelve i buksene og klikke og klikke på NRKs nettsider med truende politisitater og filmklipp med skumle soundtrack. At ofrene for den omtalte volden stort sett er del av det samme belastede miljøet som de som utfører den, ikke barnefamilier og turister på helgetur til tigerstaden, kommer mindre tydelig fram.

Skremselsunderholdning

Selv den mest entusiastiske innbygger må innrømme at det finnes problemer i Oslo Indre Øst. Barnefattigdom, rus, vold og integreringsutfordringer er en del av hverdagen for mange av byens beboere, og den ovennevnte trendrapporten antyder at mange unge fra trangbodde lavinntektsfamilier opplever det enklere å få innpass i kriminell virksomhet enn på arbeidsmarkedet for øvrig. Slike forhold er viktig å belyse, og politiets innsats skal ikke underkjennes.

Det er bare at rammene rundt NRKs Hollywood-titulerte dokumentar Gatekampen ikke framstår som et forsøk på å rette søkelys mot utfordringer som krever oppfølging og ressurser, men snarere som skremselsunderholdning og klikkvennlig svartmaling av et område som består av mye mer enn narkotikasalg.

Med utgangspunkt i det faktiske innholdet i dokumentaren kunne man jo forestille seg en vinkling om at politiet nekter å gi opp, og lykkes i å gjøre Grønland tryggere ved å samle instansene i en mer effektiv samarbeidsinnsats rundt et kriminelt miljø. Et kriminelt miljø som befinner seg på Grønland, i motsetning til at Grønland er et kriminelt miljø.

Det Grønland trenger er nemlig ikke en offentlig uthenging som skaper frykt og forhindrer en mer positiv demografisk utvikling. Hvis NRK vil vise hvordan det «egentlig står til i hovedstaden» må de vise mer samhold og mangfold og mindre The Wire. For tenk deg en historie om familievold og pillemisbruk vest for elva som utelot alle epletrærne og arvesølvet og vaffelstekende idrettsforeldre. Det ville heller ikke høres ut som et sted du vil at ungene dine skal vokse opp.

FØLG DEBATTEN: Facebook og Twitter