NRK Meny
Kronikk

Kampen om Europas verdier

Partiene samles til landsmøter, men bryr seg lite om verden omkring oss. Selv ikke SV, som på festdager kan ytre seg om både menneskerettigheter og solidaritet.

Partileder Audun Lysbakken på talerstolen under SVs landsmøte på Gardermoen.

Partilandsmøtene er lite opptatt av den internasjonale situasjonen. Selv om EU har mange feil, er det for lettvint å kalle EØS for en abonnementsordning for Høyrepolitikk, slik SV-leder Audun Lysbakken gjorde på landsmøtet, mener kronikkforfatteren. Her holder Lysbakken sin tale til landsmøtet.

Foto: Tore Meek / NTB scanpix

En kveld vinteren 1963 talte Tanzanias unge president Julius Nyerere til Det Norske Studentersamfund, og han leverte et glitrende politisk og retorisk forsvar for den afrikanske demokratiske ettpartistaten. Han kritiserte også de europeiske kolonimaktenes herjinger i Afrika, men så føyde han til: «Europa har gitt verden en arv som vi andre skal takke Europa for, nemlig menneskerettighetene. De er universelle, og de må vi alle verne om.»

I dag kan det synes som om verdiene og rettighetene knyttet til frihet, likhet, mangfold, sosial rettferd, solidaritet og menneskeverd som har sin forankring i det beste i den europeiske kulturarven, er i fritt spill. Høyreekstreme partier og grupper i alle europeiske land angriper verdiene fra ulike vinkler. Ett konfliktområde er flyktning- og asylpolitikk. Her gjelder forestillingen om de og vi. Bare vi holder de andre, arbeidsinnvandrerne og krigsflyktningene borte, blir det bra for oss som er de «rene europeere», hva nå det måtte være.

Autoritære krefter

I USA vant Donald Trump flertallet i valgmannskollegiet, men ikke folkeflertallet, i sine voldsomme angrep på grunnverdier i det amerikanske demokratiet. Han ble amerikansk president og sitter nå med fingeren på knappen som kan utløse atomkrigen.

I dag kan det synes som om det beste i den europeiske kulturarven er i fritt spill.

Både de høyreekstreme i Europa og Trump er sterkt kritiske til EU og den form for forpliktende politisk og økonomisk samarbeid som EU systemet representerer. Samtidig er de sterkt autoritære, men makter å skjule det bak forestillingen om de, elitene, og vi, folket. De er samtidig sterkt nasjonalistiske. Murer og grenser mot de andre, så skal alt bli bra igjen.

I Tyrkia, som er medlem av både Europarådet og Nato og assosiert med EU, er president Erdogans valgkamp foran folkeavstemningen om få uker, preget av tirader av demagogiske angrep mot kjerneverdiene i menneskerettighetserklæringen. Erdogans hånlige omtale av Europa er uten sidestykke i moderne tid. Om Erdogan vinner folkeavstemningen, kan Tyrkia være på full fart mot diktatur og dermed en styreform som Europarådet, EU og Nato er skapt for å bekjempe.

Om Nyerere hadde visst hva som sies og skrives av sterkt kritisk art om menneskerettighetene og de gode sidene i den europeiske kulturarven, ville han ha snudd seg i sin grav og nektet å tro at det var sant.

Verdier bør prege dagsordenen

For noen uker siden appellerte Aftenposten på lederplass til alle norske partier om å sette den ytterst usikre og vanskelige internasjonale situasjonen på dagsordenen på sine landsmøter.

Så langt har to partier hatt landsmøter.

Høyre var først ute med statsminister og partileder Erna Solberg som ledende aktør. Høyre hadde som slagord for landsmøtet: «Vi tror på Norge.» Om Høyre også tror på dagens Europa som er Norges desidert viktige politiske og økonomiske samarbeidspartner, hørte vi intet om. Statsministeren sa ingenting om utfordringene Europa står overfor, ikke et ord om Trump. På slutten av landsmøtet fant Høyre likevel sin utfordring; Senterpartiet.

Statsministeren sa ingenting om utfordringene Europa står overfor.

Forleden hadde SV sitt landsmøte, Jeg hadde forventninger til at hos SV som på festdager kan ytre seg om både menneskerettigheter og solidaritet, ville den uoversiktlige og farlige internasjonale situasjonen komme på dagsordenen. Jeg har lest Lysbakkens landsmøtetale to ganger. Ikke et ord om den internasjonale situasjonen. Slagordet for landsmøtet var: «Ta kampen for et varmere samfunn.» Det gjaldt selvsagt Norge.

Lysbakken hadde seinere i landsmøtet en interessant referanse til EU. Han kalte nemlig EØS-avtalen en abonnementsordning for Høyrepolitikk. Så enkelt kan det meningsløse sies. For hva ville skje med norske arbeidsplasser ikke bare i eksportindustrien, men totalt, om Norge skulle kaste seg på vogna til Marine Le Pen og Gert Wilders med et vedtak som klart ville bidra til å svekke EU, og for Norges del kaste hele vår eksportindustri ut i den største usikkerhet?

Jeg har lest Lysbakkens landsmøtetale to ganger. Ikke et ord om den internasjonale situasjonen.

Unionen har mange feil

EU er ingen perfekt institusjon, og jeg hører til dem som vedvarende kritiserer EU for den økonomiske innstrammingspolitikken som EU gjennom flere år har vært ansvarlig for.

Den har skapt økende ulikhet mellom EUs medlemsland og økende ulikhet og fattigdom internt i landene. Ingenting bidrar mer til høyrepopulisme enn en politikk som skaper økende ulikhet. EØS-avtalen har sine svakheter, et av dem er det frie arbeidsmarkedet, men sosial dumping er et komplisert europeisk problem som må løses gjennom forhandlinger med EU og internt i EU.

Flere landsmøter venter. Jeg venter meg lite fra Sps landsmøte når det gjelder noe positivt om EU og Europa. Det samme gjelder for Høyres regjeringspartner FRP som nå er anti-Europa. KRF vil snakke om internasjonalt, kristent brorskap og solidaritet, men neppe mye om Europa. Venstre kanskje litt mer.

Ingenting bidrar mer til høyrepopulisme enn en politikk som skaper økende ulikhet.

Hva gjør Ap og Jonas Gahr Støre når landsmøtet finner sted i april? Det går bra for Ap i Norge, men ute i Europa er sosialdemokratiet i stor krise i mange land. Har Støre et svar som kan få oss til å løfte blikket og gi oss et perspektiv på hvordan sentrum-venstre skal få tilbake det politiske maktgrunnlaget for politisk og sosial endring og utvikling i Europa.

Henrik Ibsen bodde i Roma, Romatraktatens fødeby, da han skrev Peer Gynt. Der finnes mangt i det diktet som kan brukes som sitat i dagens situasjon.

Skal landsmøtevåren i Norge ende opp med at vi må la Ibsen minne oss om dette som det som karakteriserer det politiske Norge i 2017? Vær deg selv – nok!