Hva skjer når mennesker må knives med hverandre, i frykt for å miste det aller kjæreste i livet? Hva skjer når man er presset i sitt livs konkurranse, med sin egen nærmeste familie som «premie»?
Dette er realiteten i mange barnefordelingssaker i dag. To voksne som konkurrerer om barnet, vil ha mest tid, vil ha barnet hos seg. Det er den viktigste konkurransen i ditt liv. Og Barneloven bidrar til konkurransen.
Bostedsforeldrenes behov er for viktige i loven og kampen blir stygg. Foreldre betaler i dyre dommer for advokater som kjenner triksene for å vinne frem. Konflikt er konsekvensen av dagens barnelov.
Kampen står på heimebanen
NRKs serie «Heimebane» tar dette på kornet, når foreldrene «Michael» og «Marianne» havner i barnefordelingssak om datteren.
Det starter med uenighet. To voksne står på sitt. Ultimatum reises. Kravene tilspisses.
Mamma «Marianne» vil flytte til Vinstra for å være med sin alvorlig syke far, og ta med seg datteren. Pappa «Michael» protesterer, fordi dette innebærer at datteren mister kontakt både med ham og hele sitt nærmiljø.
Barnefordeling vises i serien rett og slett som en konkurranse, etter «vinn-eller-forsvinn»-prinsippet, og det er ubehagelig nær virkeligheten. Det tydeliggjøres i navnene som deles ut etter en barnefordelingssak. «Bostedsforelder» og «samværsforelder.» A-laget og B-laget.
Bare én vinner
Det hjelper lite med en uttalt målsetting om likeverdig foreldreskap, når utfallet av de fleste barnefordelingssaker er stor ulikhet. Så lenge foreldrene ikke frivillig har avtalt noe annet, så er barneloven klar.
Kun én kan gå av med seieren, når man går til retten med et ønske om å være forelder til eget barn. Som en cupfinale, hvor bare et lag står igjen som vinneren av pokalen. I denne finalen er pokalen ditt eget barn.
Når det kun er mulighet for én vinner, er man nødt til å score mål. Målene er som regel negative karakteristikker, sverting av den andre forelderens evner, fremstillinger som indikerer at den andre forelderen skaper konflikt, og ikke setter barnet først. Episoder som var bagateller under samlivet er plutselig blitt til tegn på at du er uskikket som forelder.
Foreldrene må fremheve seg selv, sammenlignet med den andres utilstrekkelighet. Plutselig er ethvert vikarierende argument aktuelt for å stille den andre i dårlig lys. For hvem har lyst til å bli marginalisert i eget barns liv, slik loven muliggjør det?
Loven forsterker konflikten
Dette er en konsekvens av dagens lov. Loven som skal ivareta barn. Det er nemlig ikke slik at loven åpner for at rettsvesenet kan erklære foreldrene likeverdige, juridisk sett. Det er kun i særtilfeller at retten gis en snever adgang til å dømme foreldrene til å være likeverdige – å idømme det som kalles «delt bosted.»
Retten blir nødt til å velge den ene som A- forelder, med utvidete rettigheter, Dette bidrar ofte til en kraftig økning i konfliktnivå, med negative konsekvenser for barnet. Bidragssystemet gir også sterke insentiver til at den ene skal få mest mulig tid med barnet: Jo mindre omsorg far har, jo mer barnebidrag får mor.
Som aktive i Norges største medlemsbaserte barn- og far-forening, er dynamikken vi ser velkjent for oss. Våre medlemmer er som oftest i en eller annen fase av en barnefordelingssak.
De har alle en ting felles. De er ufrivillig penset inn i et absurd konkurransespor, i rettsprosessen de helst skulle sluppet. Fordi loven er skrevet slik. De er gjort klar over at de kan tape alt, dersom de ikke posisjonerer seg. Når de egentlig bare ønsker å fortsette å ivareta sine barn, som en likeverdig forelder sammen med barnets mor.
Loven skal være for barna
Vi trenger en barnelov som ikke oppmuntrer til posisjonering. En barnelov som ikke belønner uønsket adferd.
Vi trenger en barnelov som tar utgangspunkt i at foreldrene er likeverdige. Som har som utgangspunkt at alle barn har rett til å beholde begge sine foreldre som likeverdige omsorgspersoner etter samlivsbrudd. Vi må se til våre skandinaviske naboland, som i dag ligger foran oss. Deretter må vi komme med en helt ny lov som overgår dem.
Vi kan ikke beholde den loven vi har i dag. Den er i for stor grad rettet mot bostedsforelderens behov.
På barnas lag
I «Heimebane,» tar det ikke lang tid før barna blir parter i foreldrenes konkurranse. Datteren kommer gråtende til pappa Michael på fotballbanen. Hun ber faren om unnskyldning. I et opphetet øyeblikk har hun uttrykt irritasjon over faren, mens rettens sakkyndig hørte på.
Dette blir argumenter som brukes mot far i rettssalen. «Jeg vil ikke velge,» sier datteren, om hvor hun skal bo. Hun vil ikke presses til å velge mellom sin mor og sin far.
Barn skal ikke være som en pokal i en cupfinale. Det får foreldrene til å spille på hvert sitt lag, hvor målet er å vinne over den andre.
Barneloven må få foreldrene til å spille på samme lag, og på lag med barnet.
