Hopp til innhold
Kronikk

Kampen ingen ser

Terapi er mye tøffere enn folk tror. Gi oss en pokal for strevet.

Emilie Helgheim i parken en solfylt dag.

Å gå i terapi og konfrontere sine vondeste erfaringer er faktisk så smertefullt at mange velger å la være, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Privat

«Så deilig det må være å bare fokusere på seg selv…», og: «Jeg kunne ønske jeg også hadde tid til det der…!»

Ordene, som ved første øyekast virker lystige og velmenende, flyr gjennom luften og lander lett og ledig på min bøyde rygg. For bak den lyse melodien murrer en sur undertone av skepsis, sjalusi og dårlig skjult irritasjon.

Ja, for hvor nødvendig er det egentlig med den der terapien? Er det bare et slags skalkeskjul for å daffe seg unna livets ansvar og nyte glade dager på en statsstøtta silkepute?

«Mange med psykiske lidelser er aldri i kontakt med helsetjenesten»

Jeg er jo sikkert bare lat og egoistisk. Enda en sånn moderne Guffen, på søken etter en evig navlebeskuende vaffel-tilværelse med månedlig støtte fra bestemor Nav. En selvpleiende te-drikker blottet for kollektiv pliktfølelse og vanlig arbeidslyst.

Dette er så langt ifra sannheten at jeg får lyst til å skrike og hugge alle ordene i to.

For hvordan skal man overbevise gud og hvermann om at hverdagen i terapi nettopp er tung, og alt annet enn en slags selvvalgt ferie fra det vanlige livet alle andre motvillig karrer seg gjennom?

Jeg valgte nemlig ingen av de vonde erfaringene jeg ble rammet av.

Heller ingen av plagene jeg ble sittende igjen med. Den krevende situasjonen jeg nå befinner meg i er derfor hverken villet, planlagt eller det minste spor av ønsket. Men jeg velger faktisk å gå i terapi. Og nettopp det valget mener jeg vi altfor sjelden applauderer.

«Ingen av oss kan skryte av behandlingen på CV-en»

«Har ikke alle ett eller annet de sliter med, da?»

Enda en kommentar strømmer velmenende min vei fra en venninne. Jeg kjenner at det er vanskelig å tolke om det hviler en slags oppgitthet eller et forsøk på brobygging i det nonchalante ordvalget. Det allmenngjørende får i stedet et smertefullt preg av noe lett bagatelliserende.

For «alle» sitter nemlig ikke inne med like sterke og traumatiserende erfaringer og plager. Men sånne intime detaljer kaster man jo heller ikke ut i et vanlig vennelag.

I stedet blir man nødt til å tilpasse seg, virke normal og takknemlig. Presse seg inn i den stive pepperkakeformen og skrelle remsene med overflødige og upassende følelser av de kalde stålkantene.

Så sitter man igjen der etterpå, på privaten, med de vonde restene hvilende i de slitne hendene.

Å gå i terapi og konfrontere sine vondeste erfaringer er faktisk så smertefullt at mange velger å la være. Kun 13 prosent av alle med symptomer på depresjon og 25 prosent av dem med symptomer på angstlidelse søker faktisk hjelp for plagene sine.

Mange med psykiske lidelser er heller aldri i kontakt med helsetjenesten. Noen ender i stedet opp med avhengigheter eller andre former for selvdestruktiv atferd.

«Det finnes ikke noe kontorfellesskap for oss som går i terapi»

Så hvorfor applauderer vi ikke dem som tør å ta steget inn i løvens hule?

For ikke bare må du konfrontere dine innerste fiender, og kanskje havne på utsiden av arbeidslivet for en periode, du må også leve med at alle basketakene du gjennomfører forblir usynlige for verden rundt deg.

Arbeids- og inkluderingsminister Tonje Brenna og helseminister Jan Christian Vestre sa nylig at «flere psykisk syke bør jobbe». Men hverdagen i terapi og rehabilitering er en fulltidsjobb.

Forskjellen er bare at arbeidet man gjør forblir usynlig og mistenkeliggjort av sånne som Brenna og Vestre.

Det finnes nemlig ikke noe arbeidskollektiv eller kontorfellesskap for oss som går i terapi. Ikke har vi noen skålende fredagspils heller.

Og ingen av oss kan skryte av behandlingen vi gjennomførte på CV-en. Til tross for at innsatsen vi la ned krevde et så enormt mot, stå-på-vilje og en utholdenhet de færreste kan måle seg med.

Nei, du skal pent ta til takke med skeptiske blikk, mistro og vond stillhet i middagsselskapet.

Ja, av en eller annen grunn skal nettopp du som sitter der med en mørbanka sjel, ha større evne enn andre til å anerkjenne deg selv og din tøffe innsats kun ved hjelp av en slags indre applaus. Og flott er det, om man får det til.

Men fortjener ikke også vi noe mer?

Jeg er i hvert fall ikke flau over å innrømme at jeg gjerne kunne tenkt meg et slags diplom eller en pokal for alt strevet.

Så til deg som sitter der i den stive middagen og gruer deg til runden med det evinnelige «Hva driver du med, da?», sendt rundt som en slags forgylt drikkeskål fra vikingtida når folk får hevde seg og karrieren sin overfor det private folkehav:

Jeg ser deg.
Jeg vet hvordan du har det.
Og jeg applauderer deg.

Du er en ridder av øverste klasse, en superhelt, en tusenkunstner.

Og du er mer enn noe annet, hverken lat eller alene.

Les også Taust om flokken

Émilie Pascale Bloin Helgheim på et tak med utsikt over byen,