Hvorfor skal vi bygge vindkraft i Norge? Det var spørsmålet som ble reist i NRK Brennpunkts dokumentar «Et slag i luften?» tirsdag. Her fikk sosialøkonomene Michael Hoel og Torstein Bye fritt kritisere ordningen for støtte til fornybar energi, kalt grønne sertifikater.
For mange kan kritikken fra de to økonomene virke treffende. Hvorfor skal vi bruke penger på ny energi, når vi allerede har vannkraft? For oss som har skrevet og jobbet med klima- og energi en stund, er kritikken kjent. «Dyr og formålsløs moro», har Hoel tidligere kalt den grønne sertifikatordningen. Argumentet er at vindkraft ikke automatisk kutter CO2-utslipp, ergo er det bortkastede penger.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Omlegging av samfunnet
Påstanden viser hvor lite økonomene Bye og Hoel har forstått av hva klimapolitikk dreier seg om, nemlig samfunnsomlegging. For skal vi løse klimaproblemet, må vi bygge om samfunnet slik at det blir helt uavhengig av kull olje og gass. Det krever nye former for energi og en helt ny infrastruktur for energi.
I denne industrielle omlegningen vil vindkraft og annen fornybar energi spille en nøkkelrolle. Den nye energien skal forsyne elbilene våre med strøm, ferger og skip med elektrisitet, og den nye jernbanen med kraft. Mange vil mene vi også bør skifte ut de forurensende gassturbinene offshore med kraft fra land. Men dette er en samfunnsomlegging Bye og Hoel egentlig er i mot, derfor er de også mot støtte til å bygge fornybar energi, uavhengig av om den kommer som grønne sertifikat eller ikke.
Sentrale premissleverandører
Michael Hoel og Torstein Bye er heller ikke å regne som uavhengige eksperter i denne saken. Gjennom mer enn 30 år har de to vært sentrale premissleverandører i norsk energi- og klimapolitikk.
Bye er fagdirektør ved Statistisk Sentralbyrå, og regnes av mange som hjernen bak det frie kraftmarkedet, mens Hoel er professor i ressursøkonomi fra Universitetet i Oslo, og regnes som hjernen bak kvotemarkedet. De har begge gjort utallige utredninger for Stortinge og regjering, og i 2008 hadde de til og med et privat rådgivningsmøte med statsministeren. «Han kan faget», uttalte Hoel om sin tidligere student, Jens Stoltenberg.
Mot aktiv klimapolitikk
Felles for dem begge er at de argumenterer mot en aktiv industri- og klimapolitikk, og for en markedsbasert allokering av ressurser. Derfor er de også mot støtte til elbiler, mot en aktiv utbygging av jernbanen, mot støtte til bioenergi, mot støtte til solenergi, og mot elektrifisering av sokkelen. Hoel har til og med tatt til orde for at norsk metallindustri like gjerne kan flytte utenlands. Med en sik holdning til industri- og klimapolitikk, er det kanskje ikke rart han syns vindkraft er «formålsløs moro».
Framfor å omstille Norge i mer fornybar retning, vil Hoel og Bye bruke milliarder av kroner på å kjøpe CO2-kvoter til fallende verdi. Det har de også fått betydelig gjennomslag for. Tilsvarende har de fått gjennomslag for en markedsregulering av kraftbransjen som savner sidestykke i Europa. Direkte støtte til fornybar energi, gjennom grønne sertifikat, utfordrer derfor alt de to har jobbet for gjennom et langt liv.
Fornybar trenger støtte
Det er to grunner til at fornybar energi trenger støtte. For det første er fornybar energi ikke økonomisk konkurransekraftig mot fossil energi enda. Årsaken er at fornybare kilder ikke produserer i samme volum og dermed ikke har samme stordriftsfordeler. De har heller ikke samme tilgang på sosial og fysisk infrastruktur som fossilindustrien har. Ingen kan betale mer for ingeniører enn oljeindustrien.
Dette forstår herrene Hole og Bye. Løsningen deres er å legge avgift i form av kvoter på fossile energi, slik at forurensende energi skal bli dyrere enn fornybar energi. Det er mer effektivt enn subsidiering, mener de.
Klimakamp er interessekamp
Det høres enkelt ut. Problemet er bare at de fullstendig undervurderer den andre årsaken til at fornybar energi ikke er konkurransekraftig, nemlig at klimakamp også er interessekamp.
Den verdensomspennende fossilindustrien behersker sosiale, økonomiske og politiske kanaler til innflytelse som de fornybare energikildene bare kan drømme om. Innovasjonsforskning viser at fossilindustrien er så økonomisk, sosialt og teknisk integrert i politikk og samfunn, at det knapt er mulig å innføre avgifter høye nok til å utløse nødvendig omstilling.
Sverige, Tyskland, Storbritannia og Danmark innførte derfor effektive støtteordninger for fornybar energi for mange år siden. Slik har de skapt viktige brobyggingsmarkeder der fornybar energi har kunnet utvikle seg. Disse markedene har vært med på å bygge opp volum i produksjonen og skapt nye arbeidsplasser, nødvendig for å mobilisere et fundament i møte med fossilindustrien.
Råd som forsinker
Først i januar i år fikk Norge en tilsvarende ordning. En av årsakene til at det tok så lang tid, er «faglige» råd fra nettopp Bye og Hoel. Konsekvensen er at Norge har saket farlig langt akterut i konkurransen om den nye energien. Vi har knapt noen vindindustri å snakke om, og den eneste turbinprodusenten av en viss størrelse (ScanWind), ble i fjor solgt til utlandet.
Herrene Bye og Hoel forstår med andre ord ikke at klima- og energipolitikk handler om nettopp det – politikk og interessekamp. De ser enøyd på hva som teoretisk gir de største CO2-kuttene, og har med den største faglige arroganse avvist alle empiriske erfaringer gjort av samfunnsforskere, næringsliv og miljøbevegelse. Gjennom 30 år har de vært viktige premissleverandører for norsk klimapolitikk. Ikke rart de reagerer når deres fagpolitiske hegemoni endelig utfordres.
Erik Martiniussen blogger på erikmartiniussen.wordpress.com.
