Det er billigere å la oljetankskip gå på grunn enn å ha en statlig slepebåtberedskap, skal vi tro en konsulentrapport som omtales i kveldens Brennpunkt.
Tanken går umiddelbart til «Exxon Valdez», oljetankeren som grunnstøtte utenfor Alaska, og til «Full City», som gikk på grunn utenfor Langesund. Begge ulykkene førte til store skader på miljø, sjøfugl og leveområdene til fisk.
Men så har altså noen konsulenter regnet seg fram til at beredskapen bør legges ned. Det er fristende å tenke at en konsulent er en som kjenner alle ting pris og ingen tings verdi.
Kan vi klage?
Bør vi kritisere konsulentene for dette? Med sine snevre kost/nytte-analyser, opptret Vista Analyse, PWC, Holte Consulting og liknende som om alt man trenger for å styre et land er en kalkulator.
Og ja, de forsyner seg grovt av kommunale og statlige skattepenger, og det er uten tvil dypt problematisk at de får stadig større innflytelse over viktige offentlige beslutninger – men når noen først har dekket bordet for dem, kan vi klage over at de hiver seg over godsakene?
Den største anklagen må rettes mot dem som har outsourcet politisk makt og innflytelse til private konsulentselskaper. Det vil si mot de politiske partiene, særlig Ap og Høyre. Forslaget om å la oljetankerne gå på grunn belyser nemlig et mer generelt problem, det vi kan kalle McKinseyfiseringen av samfunnet.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Det gikk helt galt
Kanskje er det urettferdig å navngi samfunnstrenden etter ett enkelt byrå, men det er ikke helt uten grunn. McKinsey er firmaet som har trukket i flest tråder. De har over flere år hatt avgjørende makt over hva slags samfunn vi nordmenn lever i - uten at noen har stemt på dem. Et skremmende eksempel er hvordan de la hele kunnskapsgrunnlaget for sammenslåinga av Oslo-sykehusene, en av de viktigste og mest skjebnesvangre helsepolitiske beslutningene de siste ti årene.
Alt skulle bli så bra! Ifølge McKinsey ville OUS-fusjonen gi en årlig gevinst på 800 millioner kr. Virkeligheten er en annen: Ved årsskiftet 2013/2014 hadde OUS en akkumulert gjeld på 3,2 milliarder kr. Hovedtillitsvalgt for legene ved OUS, Aasmund Bredeli, har advart om et sykehus på vei mot kollaps, med svekket behandlingstilbud, dårligere økonomi og mistilpasset organisering.
I Stortingets åpne høring om OUS-fusjonen i mars 2012 rapporterte de ansattes representanter om underfinansiering, dysfunksjonell organisasjonsstruktur og en pasientsikkerhet som var i fare. Riksrevisjonens rapport et halvt år senere bekreftet denne beskrivelsen.
Hvordan kunne det gå så galt?
SE I NETT-TV NÅ: Brennpunkt om kvalitetssikringsordningen
En ny ledertype
Idéhistoriker Rune Slagstad knytter OUS-fiaskoen til New Public Management-reformene i offentlig sektor, der politikerne har innført bedriftsøkonomiske styringsmodeller og selskapsformer i forvaltninga.
Gro Harlem Brundtland og Jens Stoltenberg har vært de viktigste pådriverne bak mål- og resultatstyring som overordnet prinsipp og ledelsesfilosofi for offentlig sektor. Høyre har fulgt villig opp. Sykehusreformen fra 2001 var et av de tydeligste uttrykkene for dette.
Disse reformene har også gitt oss en ny ledertype, «doldisbyråkratene» som Slagstad kaller dem, som utøver makt fra sine posisjoner innen forvaltning og statsforetak, uten særlig offentlig innsyn, og gjerne assistert av konsulentselskaper som McKinsey.
LES OGSÅ: Tvinges til å utrede urealistiske veiplaner
Svekker åpenheten
Og det stanser ikke der. På et tidspunkt satt det Slagstad kaller for «Gudfaren» i McKinsey-miljøet, Odd Christopher Hansen, mangeårig sjef for McKinsey Norge, selv som nestleder i OUS-styret. Vi ser altså at politikken outsources til overbetalte konsulenter, som så settes til å gjennomføre den politikken de selv har lagt premissene for.
Dette svekker selvsagt den åpenheten og gjennomsiktigheten som er forutsetningene for et fungerende demokrati.
Danmark leder an
Tar vi turen over kjølen, får vi et innblikk i hvordan det kan bli om vi ikke nå stanser kalkulatorhodenes inntogsmarsj. I Danmark har McKinsey har fått oppdraget med å legge rammene for implementeringa av to omfattende skolereformer. Uten at byrået har kompetanse innen pedagogikk og utdanning, har danskenes sosialdemokratiske regjering gitt dem denne oppgaven.
Nylig har McKinsey også vunnet et anbud fra finansministeren der de skal vurdere hvilke såkalte brukernære velferdstjenester – som barnehager og eldrepleie – som bør drives av private.
Man skulle jo tro at det var politikerne og deres embetsverk sin oppgave å legge rammene for implementeringa av politiske reformer, men så er ikke tilfellet i Danmark. Og ja, du gjetter riktig: Begrepet stammer naturligvis fra Danmark. Den utstrakte konsulentbruken har fått danske mediekommentatorer til å snakke om en «McKinseyfisering» av det danske velferdssamfunnet, der grensen mellom politikernes embetsverk og private konsulenter utviskes.
Trenden understrekes av at den øverste byråkraten i det danske finansdepartementet, David Hellemann, selv er tidligere partner i McKinsey.
Ikke alt kan outsources
Hva tenker så regjeringspartiet Høyre om denne trenden? På spørsmål fra Klassekampen svarer Høyres Svein Flåtten: «Å gjøre en stor sak ut av hvem som gjør dette synes jeg er uinteressant.»
I Brennpunkt blir Høyres statssekretær Jon Gunnar Pedersen utfordret på om vi virkelig kan stole på de private firmaene. Pedersen svarer at det kan vi, og begrunner det med at «jeg har vært privat konsulent selv.»
Jeg er usikker på om dette er et bunnsolid argument. Jeg er imidlertid helt sikker på at vi trenger et oppgjør med denne trusselen mot folkestyre og sunn fornuft.
Det oppgjøret kan vi ikke outsource til et konsulentbyrå.
