Frps landbruksminister har en politisk stil som polariserer. Hun hisser på seg lederne i bøndenes organisasjoner, men mange særlig blant folk utenfor næringa, syns det er bra at noen bidrar med klar tale. Så langt er alt greit.
LES OGSÅ: Isfront og brudd i jordbruksoppgjøret
Listhaugs program om å forenkle og effektivisere er også greit – for de fleste. Det store spørsmålet er likevel om hun denne gang har hatt for høy marsjfart og går fortere fram enn det Stortinget godtar. Forslaget om en tredobling av kvoten for melkebruk opp til 1,2 millioner liter er et eksempel. Selv om forslaget realpolitisk ikke får stor betydning, er det en rød klut hun ikke trengte å vifte med. Det er svært få bruk i Norge som i praksis har areal og ressurser til å øke produksjonen til dette nivået. Det har hun selv gjort et stort poeng av i de opphetede debattene etter bruddet i forhandlingene. Hvorfor prioritere å øke taket så høyt da?
LES OGSÅ: Listhaug slaktar jordbruket
Kunne fått «goodwill»
Det landbrukets organisasjoner var mest redd for på forhånd var nemlig om Listhaug ville tillate å selge melkekvoter over fylkesgrensene. Selv om det blir tillatt å øke produksjonen på det enkelte bruk eller samdrift, må bonden kjøpe tilgjengelige melkekvoter for å få adgang til det. Slikt kjøp må i dag skje innen eget fylke. Dersom det ikke lenger var en slik regional begrensning på omsetning av melkekvoter, kunne det ha betydd at de ledige melkekvotene i fylker som har problemer med å rekruttere nok produsenter, kunne bli solgt til bønder i andre fylker der forutsetningene for stordrift er bedre.
En bonde som legger ned i Sogn og Fjordane kunne solgt kvotene til en bonde på Jæren. Det ville betydd et frislipp i landbrukspolitikken med rask sentralisering som resultat.
Med en noe mer moderat økning av øvre tak for melkeproduksjon, kunne Listhaug fått goodwill i landbruket for at hun holder fast på den regionale begrensingen. Den muligheten forsvant fullstendig i støyen av strukturendringer. Nå har hun skapt usikkerhet om det er dit hun vil ta politikken i neste omgang.
LES OGSÅ: Jordbrukspolitikk for dei få?
LES OGSÅ: Ny bondeaksjon: – Dyrk ditt eget korn
Spørsmål om doseringen er for hard
Denne omleggingen kombinert med vridningen i tilskuddene mellom store og små bruk, har gjort at bondeorganisasjonene har fått gehør for sin analyse, langt inn i det borgerlige politiske sentrum, om at tilbudet fra Listhaug innebærer et systemskifte. Om det er riktig eller ikke, vil det være ulike meninger om. Men også i matindustrien som er avhengig av norskproduserte matvarer over hele landet blir Listhaugs endringsiver møtt med, riktignok, forsiktig skepsis: «Også konserndirektør i Orkla, Håkon Mageli, er positiv til at det blir lagt opp til strukturendringer. – Spørsmålet er om doseringa er for hard» sier han ifølge Nationen 7. mai.
Bruddet i årets jordbruksoppgjør har skapt en spesiell situasjon, der det er høyst uklart om Listhaugs proposisjon som legges fram fredag 23. mai får det nødvendige flertall i Stortinget. Da det ble brudd i forhandlingene i 2012 visste alle at statens tilbud ville gå gjennom med det rødgrønne stortingsflertallet Nå er situasjonen en annen. Mindretallsregjeringen av Høyre og Frp er avhengig av Venstre, KrFs eller Arbeiderpartiets stemmer.
LES OGSÅ: 1350 millioner skiller bøndene og staten
Venstre og KRF under voldsomt press
Årsaken til at Arbeiderpartiet som tradisjonelt vil beskytte forhandlingsinstituttet, vurderer å stemme det ned denne gang, er todelt. For det første sier Knut Storberget at statens tilbud i realiteten betyr en så kraftig landbrukspolitisk omdreining at det ikke kan vedtas i et enkelt jordbruksoppgjør, men må bli gjenstand for en bred landbrukspolitisk behandling, der det forankres i et stortingsflertall. I tillegg er det åpenbart at Arbeiderpartiet i opposisjon strategisk utnytter de sakene der de kan svekke Høyre og Frps styringsevne og trekke sentrum mot seg.
Venstre og KrF er nå under et voldsomt press fra to hold. Bøndenes organisasjoner presser dem for å skape flertall i Stortinget for å sende Listhaugs proposisjon tilbake til statsråden, med føringer om konkrete endringer, og nye forhandlinger. Listhaug og regjeringen, som de har en samarbeidsavtale med, presser på den andre siden. Dersom flertallet skulle bestemme seg for å sende forslaget tilbake til regjeringen med krav om endret profil og mer penger ville det være oppsiktsvekkende.
LES OGSÅ: Nyt norsk mat!
LES OGSÅ: «Nyt Norge» – eller «Nyt Utland»?
Krevende styringsgrunnlag
Det blir spekulert i ulike mellomløsninger, som at Listhaug ikke legger fram en blåkopi av det siste tilbudet, men justerer det tilstrekkelig til å få Stortingsflertallets støtte. Eller at flertallet i Stortinget ber om mindre endringer som regjeringen ikke har problemer med å akseptere. En justering som ligger i dagen, er å senke det øvre taket på melkekvoter med noen hundre tusen liter. Som allerede påpekt ville en slik endring likevel ha liten praktisk betydning.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook
Spenningen om jordbruksoppgjøret falt i tid sammen med striden om elektrifisering av Utsira – høyden. Der overkjørte flertallet regjeringen og Statoil som så langt har nølt med å konkludere om full elektrifisering. Begge tilfeller illustrerer det krevende styringsgrunnlaget Høyre og Frp som mindretallsregjering har. I tillegg viser de at Arbeiderpartiet har definert sin rolle som opposisjonsparti tydeligere, med Jonas Gahr Støre som påtroppende leder.
Både Venstre og KrFs markeringsbehov på sine kjerneområder, og Arbeiderpartiets strategiske mål om å dra sentrum mot seg, og svekke regjeringen kan skape dynamikk i det politiske feltet framover. Under det rødgrønne regimet ble flertallsregimet kritisert for å tappe politikken for vitalitet og spenning. Det kan nok hende Erna Solberg ville ofret noe av vitaliteten for å oppnå en tryggere plattform å styre på. Selv om det kunne bli litt kjedeligere.
