Kronikk

Jobben i Nav

Maskinen Nav er ikke et egnet sted for folk i sitt livs krise. Man kan reelt sett ikke føle seg trygg i en slik jobb.

Anna Soggiu

Det er noen år siden jeg slutta i Nav, men jeg kjente angsten satt i kroppen igjen på nytt i går. Det gjør den i grunnen bare jeg går forbi min gamle arbeidsplass, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Jonas Mailand

Jeg tror alle som jobber i eller har jobba i Nav kjente det i magen da vi fikk nyheter fra Årstad i Bergen i går. Angsten for at noe sånt skal skje en selv eller kollegaer har de fleste av oss kjent på.

Selv har jeg jobbet i sosialtjenesten og Nav over en periode på ti år. Da jeg forlot skuta tok det meg allikevel ganske lang tid å venne meg til arbeidshverdager der jeg ikke trengte grue meg, være redd eller ha angst på jobben.

Den eneste regelen som egentlig alltid gjelder er at du aldri kan vite.

Det tok derimot få sekunder med gule typer i nettavisene, før hodet var fylt av skremmende minner fra de årene jeg jobba i førstelinja.

Beskjeder man måtte gi, som man grua seg for. Brukere i kriser med stor fortvilelse som man måtte avvise og skuffe. Beslutninger som ble tatt andre steder i Nav, som man måtte fronte på vegne av velferdsstaten og fellesskapet.

Som ung var jeg tøffere.

Jeg ville vise at jeg fikk til jobben. Det brenner hele tida, så man kan ikke lytte til magefølelsen, som værer fare og krype til overordna eller kollegaer for hjelp hver eneste gang, mange ganger om dagen.

Man må lære seg å stå i det. På tross av at det knyter seg i magen idet du starter en samtale med noen du vet du må skuffe, som med rette blir fortvila og kanskje sinna.

Jeg hadde hatt for mange opplevelser med at det ikke bare var ubegrunna frykt, men reelt farlig.

Jeg ble reddere med erfaring. Mer pysete. Jeg så meg alltid over skuldra på vei inn og ut av kontoret. Høye stemmer satte kroppen i fluktmodus.

Jeg hadde hatt for mange opplevelser med at det ikke bare var ubegrunna frykt, men reelt farlig.

Kaffekopper som suste forbi. Trusler gitt over telefon, som senere ble satt ut i livet. Heldigvis ikke fysisk alvorlig.

Sterkest for meg står minnet om den gangen noen dro kniv. Eller var det en dolk? Minnet spiller oss et puss når vi blir så redde. Den var i alle fall innmari svær.

Heldigvis endte det godt den gangen. Eller bedre. For det er aldri godt for noen å være i slike situasjoner.

Etter hvert ble det min jobb å sette yngre ansatte i stand til å stå i første linje. Som leder forsøker man trygge alt som trygges kan. Vær forberedt. Vær to i samtaler du vet at er vanskelige. Spør heller en gang for mye om noen kan være med deg, enn en gang for lite. Men man kjenner jo ikke alltid folk. Det er altfor mange brukere på hver saksbehandler.

Den eneste regelen som egentlig alltid gjelder er at du aldri kan vite.

Jeg jobba lange dager. Men det var sjelden jeg gikk fra kontoret uten at lyset sto på inne hos noen andre. Om jeg titta innom på vei hjem, fant jeg ofte unge nyutdanna jenter. Rett fra sosionomutdanninga. De kom inn fulle av ambisjoner, idealisme og empati. Nå satt de pliktskyldige bak tastaturet og hamra vedtak etter vedtak.

Jeg ble reddere med erfaring.

Vedtak om mat, drikke, medisiner, husly og klær på kroppen. Jeg minna ofte om at de måtte pakke sammen snart og passe på ikke bli for seine. Men hva slags beskjed var egentlig det? Jeg var der seint sjøl.

Oppgavene var uendelige og det dreide seg ikke om å flytte papir. Det dreide seg om liva til andre mennesker.

Om sjukdom, fattigdom, unger som hadde det vanskelig, rusproblemer, psykisk uhelse og dårlige boforhold. Nav møter hele befolkninga. Fra vugge til grav. Men for de fleste er det en instans de skulle sluppet å ha kontakt med. Mange har mista noe, og problemene er i ferd med å tårne seg opp.

Krisa er et faktum.

Sosialt arbeid i førstelinja kan best beskrives som valget mellom flere onder. Og vi sender ofte de aller yngste i frontlinja i den jobben. I et system som er så stort at alle er små brikker. Ansatte så vel som brukere.

Strømlinjeforming er helt nødvendig i så store maskinerier. Men maskiner har sjelden vært gode på individuelle forskjeller.

Maskinen Nav er ikke et egnet sted for folk i sitt livs krise.

Maskinen Nav er ikke et egnet sted for folk i sitt livs krise. Med så store saksmengder og ansatte som ikke kjenner brukerne sine, kan man reelt sett ikke føle seg trygg i en slik jobb.

Det er noen år siden jeg slutta i Nav, men jeg kjente angsten satt i kroppen på nytt i går. Det gjør den i grunnen bare jeg går forbi min gamle arbeidsplass.

Da jeg så statsministeren omtale tragedien ved kontoret i Bergen var jeg nær ved å gråte. Det skulle kanskje bare mangle, men det føltes i alle fall riktig at det ble gitt det alvoret det fortjener.

I dagene framover håper jeg ikke diskusjonene kun vil dreie seg om vakthold, pleksiglass og høye skranker. Jeg har jobba bak det også.

Det brenner hele tida, så man kan ikke følge magefølelsen.

Den viktigste diskusjonen vi kan ta er om Nav er skrudd sammen til sitt samfunnsoppdrag med å ivareta folk i dyp fortvilelse i sine livs største kriser.

Nav er en ekstremt viktig instans når livet farer hardt med oss. Det er vårt siste sikkerhetsnett. De ansatte i Nav må ha arbeidsvilkår som yter respekt for det alvoret jobben deres innebærer, så de best mulig kan ta vare på oss når vi trenger dem.

Tankene går i dag til familie, venner og kollegaer.