Olav Brostrup Müller er fast spaltist i Ytring, på radio og nett.
For all del. Det finnes private forsikringer som sikrer veghjelp og det finnes bergingsbiler det går an å ringe til. Men det er på dager som sist torsdag – da et massivt snøfall sendte firehjulstrekkeren min rett i grøfta – at man forstår hva det faktisk vil si å være en del av et samfunn.
Klokka var litt over åtte, og folk rundt meg hadde det travelt. En måtte rekke jobben, en annen nøyde seg med et medfølende smil og gikk videre. Til slutt kom det en kar med hengerfeste og sosiale antenner.
– Jeg regner med at du ikke står her frivillig, sa han og ba meg finne fram slepetauet. Tjue sekunder senere var bilen løs.
Få likes for fellesskapstanken
Det finnes oppgaver man ikke klarer å løse alene. Et overveiende flertall oppgaver, faktisk. En av de aller mest grunnleggende av alle ferdigheter i et samfunn, den du bruker nå, for eksempel: Å lære seg å lese.
Over alt rundt oss står det mennesker som har hjulpet oss dit vi er, og som står klare til å hjelpe enda mer. Det venter få likes og lite oppmerksomhet for den som slår fast at folk flest er hyggelige og at vi dypest sett trenger hverandre. Men slik er det altså, særlig på dager der bilene ligger strødd i gatene.
Limfabrikken
Vårt kongerike er utstyrt med en kulturminister som nå spør seg hva norsk kultur egentlig består av og hva den kan brukes til framover. En ny kulturmelding er på trappene, og det meste er foreløpig uavklart. I et intervju nylig, brukte kulturminister Linda Hofstad Helleland likevel det meste av tiden på å snakke om at det største kulturkonsumet i vår tid skjer via smarttelefonen.
Når hun staker ut kursen for en ny kulturpolitikk, er det altså en konsument hun ser for seg: En som tar imot og fordøyer det som blir servert. – Mitt ansvar som kulturminister er å se framover. Hvordan vil kulturbruken være om 15 år? spurte Helleland retorisk.
Men det var ett ord kulturministeren ikke brukte i intervjuet: Sammenhengskraft er i sosiologi og statsvitenskap et begrep som brukes til å beskrive de medmenneskelige ressurser som finnes er i et samfunn. Tanken bak begrepet sammenhengskraft er at individene, ved å inngå i sosiale relasjoner, begynner å føle seg som gjensidig knyttet, og ikke bare som enkeltbrikker i et spill.
Når offentlige myndigheter bruker millioner av kulturkroner på blandakor og brukshundsklubber, er det for å sikre at det oppstår kontaktflater mellom de forskjellige grupperingene i samfunnet. Slike kontaktflater oppstår ikke bare når folk sitter i hver sin sofa og ser det samme TV-programmet, de oppstår kanskje aller helst når de møtes. Fysisk.
Samfunnets største ressurs
Dette sto jeg og tenkte på mens jeg forsøkte å få løs bilen min, sammen med en håndfull fremmede: Kjernen i den viktigste politikken som føres i dette landet handler heldigvis ikke om å skaffe Emmy-priser eller stable opp internasjonalt anerkjente signalbygg. Den handler derimot om å gi folk en følelse av fellesskap. Norsk kulturpolitikk kan således karakteriseres som en eneste stor limfabrikk.
Nøyaktig hva den følelsen av felles tilhørighet er verdt i kroner og øre, vil vi aldri kunne lese av i noe bruttonasjonalprodukt, men trolig er det den desidert største ressursen vi har som samfunn.
Det er også den følelsen som kan få oss opp av grøfta, når det en dag kommer til å trenges. Noen ganger holder det nemlig ikke å satse på at det finnes en privat ordning med en bergingsbil det går an å ringe til.
Vi trenger hverandre.
Følg: og
