Kronikk

Jente- og guttelus

Mens skole og arbeidsliv bygger ned kjønnsforskjeller, skjer det motsatte i idretten.

Fotballtrening med gutter og jenter

Selv om gutter og jenter deltar på blandede lag når de er små, skilles de stort sett så snart barna blir eldre eller mange nok til å splittes. Idretten er den klart mest kjønnsdelte arenaen hvor barn og unge deltar, skriver kronikkforfatterne. (Illustrasjonsfoto)

Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix

På de aller fleste områder i samfunnet er vi kommet langt i å redusere ulikheter mellom kjønnene. Unntaket er Norges største barne- og ungdomsorganisasjon: Norges idrettsforbund.

Nå er tiden inne for at NIF endrer fokus i sitt likestillingsarbeid.

Idretten i utakt med tiden

De fleste barn og unge deltar i idrett i løpet av oppveksten. NIF har hatt fokus på likestilling gjennom rekruttering av barn og unge inn i aktivitetene og kvinner inn i lederroller og verv. Jenter er nå nesten like idrettsaktive som guttene, men de slutter tidligere og i større omfang enn guttene gjennom tenårene. Kjønnsforskjellene øker jo eldre de blir.

Men idrettens største likestillingsproblem er ikke rekruttering. Den største svakheten for idrettens likestillingsarbeid er hvordan man baserer organiseringen på utdaterte forståelser om kjønn. Dette viser en ny, systematisk gjennomgang av nordisk forskning på barn og unges fritid i et kjønns- og likestillingsperspektiv.

Det er i ungdomsidretten kjønnsforskjellene i idrettsdeltagelse øker.

Mens skole, barnehage og arbeidsliv er innrettet for å bygge ned kjønnsulikhet, er det motsatte tilfellet for idretten. I sterk kontrast til andre moderne samfunnsinstitusjoner, understrekes fortsatt biologiske kjønnsforskjeller her. Det får i tillegg legge premissene for hvem som gjør hva sammen. Idretten er den klart mest kjønnsdelte arenaen hvor barn og unge deltar.

Den siste kjønnsbastionen

Når barn starter med en idrettsaktivitet, havner de stort sett på lag og grupper som er inndelt etter kjønn – før det er noen fysiske eller styrkemessige ulikheter som tilsier at gutter og jenter skal skilles. Dette er et symptom på idrettens rådende forståelse om gutter og jenter som grunnleggende forskjellige.

Selv om det skjer at gutter og jenter deltar på blandede lag, skilles de stort sett så snart barna blir eldre eller mange nok til å splittes. Denne delingen er basert på foreldre og treneres forestillinger om at guttene og jentene er så forskjellige, både fysisk og sosialt, at de ikke vil kunne ha det gøy sammen.

Mens skole, barnehage og arbeidsliv er innrettet for å bygge ned kjønnsulikhet, er det motsatte tilfellet for idretten.

Forskjellene understrekes og fremheves av de voksne, fremfor at barna lærer å samarbeide på tvers av de eventuelle forskjellene, slik man legger opp til i resten av samfunnet.

I tillegg skjer det en kjønnsdeling i form av hvilke idrettsaktiviteter gutter og jenter driver med, noe som blir førende for deres forhold til jevnaldrende også utenfor idretten. Dette underbygges i intervjuer med 80 ungdommer fra fire forskjellige lokalsamfunn gjennom ungdomstiden. Den viser tydelig at fritidsaktivitetene generelt og idretten spesielt bidrar til å begrense ungdoms kontakt og relasjoner på tvers av kjønn.

Snevre kjønnsidealer

Vi ser at idretten skiller seg ut som den eneste fritidsarenaen der biologisk kjønn får legge føringer på organiseringen av tilbudet. Denne kjønnsforståelsen snevrer inn forestillingene om hva som er «riktige» uttrykk for feminitet og maskulinitet, hva som er passende aktiviteter for gutter og jenter, og hvem som har potensial.

Det er omtrent bare gutter som uttrykker at de ønsker «å satse» på idretten sin.

Blant annet fremstiller kursmateriell og litteratur til idrettstrenere guttene som ideal-atletene: dominerende, aggressive og sterke individualister. Jentene er kontrasten: sosiale og omsorgsfulle, og lite aggressive og ambisiøse.

Jentenes kropp fremstilles i tillegg med begrenset potensiale jo lenger uti puberteten de kommer, mens guttene bare blir sterkere, raskere og bedre. Med andre ord er ideene som formidles til trenere som skal jobbe med barn og ungdom at kjønn er en begrensning for jenter, og en styrke for guttene.

Vi hører om jenter som må trene ute på vinteren mens guttene får trene inne.

Vi finner igjen disse ideene hos ungdommene vi har intervjuet, gjennom at det omtrent bare er gutter som uttrykker at de ønsker «å satse» på idretten sin.

Likestilling mer enn jenteandel

Vi vet at det eksisterer kjønnsforskjeller i toppidretten i tilgang til ressurser. Den norske idrettsmodellen er basert på premisset om at toppidrett og breddeidrett gjensidig påvirker og styrker hverandre.

Fordi ungdomsidretten er skjæringspunktet der disse to møtes, kan det ha stor betydning at det er nettopp i ungdomsidretten kjønnsforskjellene i idrettsdeltagelse øker. Dette kan nemlig tolkes som et signal om at forskjellsbehandlingen inntrer allerede her.

Historier om jenter som må trene ute på vinteren mens guttene får trene inne, kan tyde på at det er tilfellet. Dette kan også påvirke deltagelse i idretten om jenter opplever at det ikke er noen vits for dem å fortsette med idrett når de blir eldre og idretten mer seriøs, siden de ser begrensede muligheter der.

Forskjellene understrekes og fremheves av de voksne.

Idrettstinget skal denne helgen velge nytt idrettsstyre. Styret må få oppgaven med å dreie likestillingsspørsmål fra å telle antallet jenter og gutter til å handle om hvilke holdninger barn og unge møter i idretten, og hvordan det påvirker rammene til gutter og jenter.

I dag er disse holdningene basert på ideer om kjønn som vi har lagt fra oss på andre samfunnsarenaer.

Det er den store likestillingsutfordringen for Norges idrettsforbund.