NRK Meny
Normal

Jens og Erna må på banen i klimapolitikken!

Klimasaken utfordrer norsk politikk, tvers igjennom blokkene. Det er på tide at statsministerkandidatene sier klart i fra hva de selv står for.

Statoil s oljesand fasiliteter i Leismer i Canada

Troverdigheten til politikerne svekkes ved at de forsvarer den sterkt klima- og miljøfiendtlige tjæresandutvinningen i Canada, skriver kronikkforfatterne. Illustrasjonsbilde fra Statoils oljesand fasiliteter i Leismer i Canada.

Foto: Kallestad, Gorm / NTB scanpix

Ytring valgkronikk

Klima, miljø og bærekraft seiler opp som blant de store sakene i årets valgkamp. Miljøsaken kan komme til å bli helt sentral i høstens regjeringsforhandlinger. Nå må lederne av de største partiene fortelle oss hvordan de vil håndtere at folket er i ferd med å gjøre et klimavalg.

Hvis ikke verdens rike land legger om kursen umiddelbart, bidrar vi til at den globale oppvarmingen holder stø kurs mot en økning på fire grader i dette århundret. Seks grader kan ikke utelukkes. En virkelighet som før ble beskrevet som science fiction, kan bli faktum.

Et livsfarlig spill

Det er ikke mangel på kunnskap som er årsaken til dette bokstavelig talt livsfarlige spillet med livsgrunnlaget til våre medmennesker i fattige land – ja, også egen fremtid.

Hvis ikke verdens rike land legger om kursen umiddelbart, bidrar vi til at den globale oppvarmingen holder stø kurs mot en økning på fire grader i dette århundret. Seks grader kan ikke utelukkes. En virkelighet som før ble beskrevet som science fiction, kan bli faktum.

Alle ansvarlige politikere er klar over hva et overveldende flertall av forskere, Verdensbanken, Det Internasjonale Energibyrået (IEA), FNs miljøprogram og andre tunge fagmiljøer sier om klimaendringene vi allerede ser dramatiske følger av. Senest ble dette bekreftet under Arendalsukas seminar med leder for FNs klimapanel Rajendra Pachauri og klimaforskningens nestor James Hansen.

Lekkasjer fra den nye rapporten fra FNs klimapanel som legges frem i september antyder at forskerne er enda sikrere i sine konklusjoner, og at effekten av klimaendringene blir enda mer alvorlig enn beskrevet i forrige hovedrapport fra 2007.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook

IEA har nylig dokumentert nødvendigheten og nytten av å la fossile ressurser bli liggende i bakken. Gjeldende norsk politikk tar ikke hensyn til dette. Stadig nye blokker, i marginale og miljøutsatte farvann, tilrettelegges for leting etter mer. Argumentene er velkjente:

  • «Norge er et lite land, så vi trenger ikke å redusere utslippene her – det er mye billigere å redusere andre steder». Dette er en posisjon som med sikkerhet parkerer de internasjonale klimaforhandlingene. Fattige land aksepterer ikke dette som en løsning. Rike land må redusere utslippene sine med minimum 80 prosent innen 2050, og i tillegg hjelpe fattige land med å redusere sine.
  • «Norge er en del av EUs kvotemarked, som setter tak på klimagassutslippene». Kjøp og salg av klimakvoter har så langt vist seg å være god teori, men tvilsom praksis. Svingende og stadig lavere kvotepriser stimulerer ikke til innovasjon eller langsiktig industriell planlegging. Argumentet er i dagens situasjon en oppskrift på ansvarsfraskriving.
  • «Verden trenger oljen og gassen vår. Reduserer vi, øker andre. Vår produksjon er renere, og fattige land trenger vår energi». En ny rapport, som Statistisk sentralbyrå (SSB) på oppdrag fra Kirkens Nødhjelp og Framtiden i våre hender har utarbeidet, viser at dette ikke stemmer. Det er verken slik at norsk olje er viktig for energitilgangen i fattige land, eller at den reduserer de globale klimagassutslippene. Norsk olje er altså ikke svaret på energimangelen i utviklingsland.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring twitter

Selvmotsigelse

Troverdigheten til disse argumentene svekkes ytterligere når de samme politikerne forsvarer den sterkt klima- og miljøfiendtlige tjæresandutvinningen i Canada.

Lekkasjer fra den nye rapporten fra FNs klimapanel som legges frem i september antyder at forskerne er enda sikrere i sine konklusjoner, og at effekten av klimaendringene blir enda mer alvorlig enn beskrevet i forrige hovedrapport fra 2007.

I det ene øyeblikk får vi høre at klimaendringene er den største trusselen menneskene står overfor. I det neste at vi av prinsipp ikke kan pålegge Statoil som vi eier, å trekke seg ut av en produksjon som med sikkerhet bidrar til at global oppvarming går langt utover to grader. Det er å håpe at velgerne gjennomskuer denne selvmotsigelsen.

De to sterkeste statsministerkandidatene har så langt ikke kommentert den økende risikoen for at karbonboblen rammer norsk økonomi. Dette kan skje dersom de internasjonale klimaforhandlingene lykkes og uttaket av fossilressurser begrenses, eller ved at fornybarindustrien gjør fossilindustrien mindre lønnsom.

Alliansen Klimavalg 2013, med nær 100 organisasjoner som representerer kirken, barn og ungdom, fagbevegelse, næringslivet, vitenskapelige miljøer og miljøbevegelse, krever en mer offensiv klimapolitikk – av Norge, i Norge.

Klimasaken utfordrer norsk politikk, tvers igjennom blokkene. Utfordringen er klar: Nå er det på tide at statsministerkandidatene kommer på banen og sier klart i fra hva de selv står for.

LES OGSÅ: Intervju med leder for FNs klimapanel Rajendra Pachauri.