Kommentar

Jeg, en e-sporter

Det blir stadig vanskeligere å lage sportskavalkader.

Japan-technology-gaming-games

Jeg har tvilt og tapt. E-sport oppfyller alle definisjonskrav til en moderne sport, skriver Jan P Saltvedt.

Foto: MARTIN BUREAU / AFP

Jan P. Saltvedt er spaltist i Ytring på radio og nett.

Jeg lager sportskavalkader hvert eneste år, sammen med en fyr fra Våga som heter Håvard. Da plukker vi ut det vi tror og mener er det viktigste av profiler og hendelser innen sporten gjennom et langt år. I år har vi et problem.

Å lage en kavalkade kan til en viss grad sammenlignes med å skrive en bryllupstale som forlover. Tiden er knapp, så hensynene må balanseres. Noe er pliktløp, noe er røverhistorier.

Og der tiden blir for knapp, vinner som regel pliktløpet. Noe må alltid ha plass når en epoke skal oppsummeres for et variert publikum. Det mest kontroversielle er det som faller ut først.

Det er det som altfor ofte gjør bryllupstaler gudsjammerlig kjedelige. Og har forenklet livet vårt som kavalkadister. Som veldig mange andre har vi sluppet å forholde oss til tidens tegn, i form av den enslig bokstaven e med en bindestrek bak.

Å definere norske sportsstjerner er nemlig en takknemlig oppgave. Vi er verdens beste sportsnasjon målt opp mot innbyggertall. Og vi har et tydelig bilde av hva en idrettshelt er.

De fleste av dem kan knyttes til aktiviteter som utfolder seg på snø og is, men kan også hete Warholm og Ingebrigtsen og i ytterste fall faktisk spille fotball.

Det de i hvert fall ikke heter, er Jeemzz, Snute og Rain. Problemet er at de tre siste nå krever sin status blant Norges største sportsstjerner. Deres folkeregistrerte navn er Jim Eliassen, Jens Waller Aasgaard og Håvard Nygaard, og de driver med e-sport.

Vi er verdens beste sportsnasjon målt opp mot innbyggertall.

Veien til e-vigheten

Vår moderne verden har blitt endret av det prefiks bestående av én enkelt bokstav. Selv om heller ikke dette er noe nytt.

Den mektige e-en endret tidlig vårt syn på de såkalte tjenester. Siden har prefikset for alltid endret vår postgang, hvordan vi konsumerer det trykte ord i bøker og aviser – og til og med revitalisert noe så anakronistisk som sigaretter.

AUSTRALIA-ESPORTS-GAMING

E-sport heltene er vår tids nye idrettshelter, skriver Jan P Saltvedt.

Foto: PETER PARKS / AFP

Det verdens mest anvendte bokstav ikke har klart å endre er våre begreper om sport. Men det er ikke fordi e-sport er noe nytt og ennå helt uutforsket.

Opprinnelsen er tilbake til prehistorisk tid, hvilket i e-kategorien kan anslås til et sted på 1970- eller 80-tallet. Den gang dreide sport for oss nordmenn om hva som skjedde med Brå, Waitz og Keegan- og hadde ikke plass til Pac Man, Donkey Kong og Space Invaders.

Men også datidenes dataspill var gjenstand for turneringer, om de enn stort sett fokuserte på å få high score på den enkelte automat.

Internett endret verden, også innen e-sport, ikke overraskende. Muligheten til å spille og kommunisere i samtid er det som har skapt den nye tilstand.

Den vi som påberoper oss en smule definisjonsmakt over sportsbegrepet nå er nødt til å forholde oss til. Den der 10 000 tilskuere (supplert av millioner foran skjermer rundt i verden) sist helg fyller Wembley Arena i London for å se to lag spille Counter-Strike på gigantiske skjermer.

Muligheten til å spille og kommunisere i samtid er det som har skapt den nye tilstand.

Lagene ankommer podiet gjennom lokalet på en måte som vi kjenner fra profesjonell boksing. Der folkemengden deler seg i hyllest for å skape en passasje for stjernene. Og de nevnte stjerner er sportshelter for en ny tid. Det er guttene, og tidvis jentene, populærpsykologien lenge har bekymret seg for, der de har isolert seg på sine rom og kun kommunisert med en skjerm og en anonym verden av med- og motspillere gjennom hodetelefoner.

Nå er de e-sport-helter. Og vår tids nye sportshelter.

Vi har aldri nevnt noe eller noen tilknyttet prefikset e- i våre sportskavalkader. Men vi nærmer oss å gjøre det. For jeg kjenner motstanden forvitre. I en indre kamp for å holde på absoluttene i hva sport og en sportsutøver skal være.

Den olympiske motstand

Magnus Carlsen var en pioner uten egentlig å vite det. Sjakkens nyvunne popularitet gjennom unikumet Carlsen og hans fremganger avgjorde på et vis den foreldede debatt om sjakkens plass innenfor eller utenfor sportens definisjon.

Nå er de e-sport-helter. Og vår tids nye sportshelter.

Det prinsipielle drukner i attraksjonsverdi. Men det revitaliserer debatten. Som nå lever videre rundt e-sporten. I den grad at den har nådd olympisk nivå. Stadig flere vil at IOC skal skjønne sin besøkelsestid og få e-sporten inn på programmet.

OL er på vei til å miste sin relevans i de oppvoksende slekter og trenger å kommunisere med ungdommen. Men så langt tviler IOC-president Bach på at e-sporten passer inn. Og skylder på det voldelige elementet i veldig mange av spillene.

FILES-US-TECHNOLOGY-ENTERTAINMENT-ECONOMY

Stadig flere vil at IOC skal skjønne sin besøkelsestid og få e-sporten inn på programmet.

Foto: FREDERIC J. BROWN / AFP

Den mer eller mindre aksepterte definisjonen av sport inkluderer jo fysisk aktivitet av et eller annet slag, hvor eksempelvis bridge for lengst har blitt akseptert, men også at aktiviteten ikke skal være noe skadelig element. For IOC betyr dette at boksing og fekting er akseptert i det påstått gode selskap, men ikke dataanimert skyting.

Jeg tviler, derfor er jeg

Thomas Bach burde la seg inspirere av filosofen Descartes. Ikke nødvendigvis av hans Cogito-mantra, men mer hans bruk av tvilen som bevis for at noe faktisk fantes.

Det er vårt sementerte begrep om hva som er sport som kommer til å forsvinne, ikke de sporter som utøves i den virtuelle verden. Det vi tviler på, er det som er virkelig.

Selv har jeg tvilt. Og innrømmer nå jeg har tapt. E-sport oppfyller alle definisjonskrav til en moderne sport. Og det som faktisk i nær fremtid kan komme til å redde våre nasjonalidretter.

Det er vårt sementerte begrep om hva som er sport som kommer til å forsvinne, ikke de sporter som utøves i den virtuelle verden.

I en verden der forflytning før eller siden blir vanskeliggjort av konflikter og klimakrav – eller rett og slett noe så prosaisk som økonomi og bedagelighet, vil likevel internasjonale sportsbegivenheter bli muliggjort i virtuell form.

For oss nordmenn vil nasjonalsporten langrenn utøves på rullebånd iført drakter, med sensorer for kraft og ytelse, og masker med virtuell gjengivelse av løyper og konkurrenter i sanntid. Alt av fotballkamper kan spilles på samme måte i nær fremtid. 22 spillere adskilt fysisk og geografisk, men virtuelt i kamp på samme gressmatte.

Denne søndagen spilles for første gang en Fortnite-turnering i Norge med pengepremier, til begeistring fra tusenvis av unge gutter i alle aldre. Mens det virkelig store er turneringen i PUBG, også her i Norge. Med en premiepott på 500 000 kroner.

Håvard Nygaard, altså Rain, som vi nå vet, skal alene ha tjent et sted mellom 3 og 4 millioner i fjor, på det mange mener er sport.

Og jeg må erkjenne det: Jeg er nå en av mange, uansett hvor smertefullt det egentlig føles.

Fremtiden er nå. Denne søndagen. Og vi må akseptere den.

Men til uka kommer heldigvis boka om Oddvar Brå.