NRK Meny
Kronikk

Jeg vant psykiatriens lotto!

Tiden er inne for å begrave vrangforestillinger om personlighetsforstyrrelse.

Side portrait of a shouting man, guy, Rage Scream, emotional portrait.

Hjelpeapparatet må møte mennesker med personlighetsforstyrrelse med forskningsbasert kunnskap, skriver kronikkforfatteren. (Illustrasjonsfoto)

Foto: Colourbox

– Jeg må ha hjelp!

– Nei, jeg må dø.

– Hvor er barberbladet?

– Men det er jo sol ute.

– Tenk positivt.

–Ny mobil? Det fikser alt!

– Pokker, jeg har lagt på meg igjen. Må droppe maten.

– Ubrukelige taper. – Skal jeg tømme pilleboksen, så er det over?

– Skjerp deg! – Du vet jo bedre.

Tankene og følelsene var i et virvar, fastlåst på en berg-og-dal-bane. Jeg var i fritt fall og danset med djevelen. Meg selv. Uten riktig hjelp er risikoen stor for at jeg hadde danset meg til døde. Som syk kostet jeg staten en til to Teslaer i året. Nå er jeg frisk, skattebetaler, snart ferdig med min bachelor, i full jobb og daglig leder i gründerbedrift. Kampen mot meg selv kunne aldri bli vunnet om ingen turte ta tak i personlighetsproblemene og støttet meg på mine verste dager.

Personlighetsforstyrrelsene du må se opp for

Det florerer fremdeles en del tanker og holdninger om at mennesker med personlighetsforstyrrelse er spesielt krevende, uten fremtidshåp eller kan plasseres i en boks. Dette er bare tull! Diagnosen gir kun retning for visse problemer en person kan slite med i større- eller mindre grad.

Det florerer fremdeles holdninger om at mennesker med personlighetsforstyrrelse er spesielt krevende

Vi har alle våre «forstyrrede» sider som sniker seg frem ved jevne mellomrom. Men dette må ikke forveksles med hvordan det er å leve med en personlighetsforstyrrelse.

Plasser det normale på TV-en, skru volumet på maks, sett på «fast forward», «repeat» og knus fjernkontrollen. Forsett så med å skrike ”skjerp deg” til TV-en. Du vil raskt erfare at det ikke fungerer så godt. Normalisering og sykeliggjøring av personlighetsforstyrrelse er to uheldige fallgruver, med alvorlige konsekvenser.

Tiden er inne for å få slutt på eksisterende vrangforestillinger. Hjelpeapparatet må møte mennesker som har disse problemene med forskningsbasert kunnskap om personlighetsforstyrrelse.

Diagnosen som ferskvare

Når indre opplevelser og atferd om hvordan vi tolker verden, vedvarende og i alvorlig grad påvirker funksjonsnivået negativt, kan det være snakk om en mulig personlighetsforstyrrelse. Behandlet tidlig og på rett måte – kan diagnosen sees på som en ferskvare.

Derfor bekymrer det meg veldig at sykdommen er så stigmatisert i hjelpeapparatet at behandlere vegrer seg for å sette diagnosen. Frykten for stigmatisering er dessverre ikke ubegrunnet.

Ingen kjefter på eller ignorerer en pasient når kreften sprer seg.

– Vanskelige pasienter får lett «PF-knaggen». Det grøsset nedover ryggen min i det min venninne gjenga ordlyden som ble brukt blant de ansatte der hun jobber, om lidelsen jeg selv slet med. De uspiselige pasientene rett og slett. Ingen kjefter på eller ignorerer en pasient når kreften sprer seg.

Ikke nok med at man kjemper sitt livs kamp mot styggen på ryggen, man møter et ekstra monster i tillegg.

Dersom helsepersonell opplever det spesielt krevende å behandle en med personlighetsforstyrrelse, bør dette være en varsel om et behov for videreutdannelse eller andre tiltak for å bedre forståelsen.

Det som gjør alt dette spesielt hårreisende, er at det eksisterer en forskningsbasert behandlingsoptimisme knyttet til personlighetsforstyrrelse. Jeg liker det ordet: forskningsbasert. For kanskje er det det som kan vekke noen fra dagens praksis?

Heldigvis var det noen som satte diagnosen på meg

Diagnosen i seg selv må ikke få skylden for at hjelpeapparatet misbruker, eller overser den, i møte med pasienten. Personlighet skiller meg fra deg. Hvorfor skal en forstyrrelse arte seg annerledes?

Heldigvis var det noen som satte diagnosen på meg. Uten den hadde jeg aldri blitt kvitt personlighetsforstyrrelsen. Jeg ble sett, behandlet og ble frisk. Menneskene som behandlet meg forstod at min evige oppmerksomhetssøken bunnet i traumer jeg som barn aldri skulle ha opplevd. De klarte også å se i hvilke situasjoner det var behov for ekstra omsorg og når det var tid for å gi meg et lite dytt opp neste trappetrinn.

Diagnosen ble min redning

Behandleren ble sittende stille og stirre på meg. Han tar et dypt pust, retter seg opp og setter hodet på skakke. – Jaha? Spør han undrende og tilsynelatende uforstående.

I legeerklæringer sto det riktig nok «alvorlig psykisk syk», men i terapirommet var jeg et menneske med ressurser og noen ekstra utfordringer.

Dersom jeg våget å utfordre meg selv og jobbe med egne destruktive mønstre og feiloppfatninger, kunne jeg bli frisk fra emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse.

Opplevelsen står i sterk kontrast til hvordan jeg opplevde meg selv. Siden barndommen var jeg en feil. En svulst som burde fjernes.

Siden barndommen var jeg en feil. En svulst som burde fjernes

I ekte Trump-ånd var jeg alltid på jakt etter å bekrefte egne syn. Heldigvis ble jeg møtt av mennesker som valgte å utfordre- og støtte meg – selv på mitt aller verste.

Overlevelse – ikke ondskap.

Jeg var en vandrende destruktiv selvmotsigelse. Lite forstod jeg den gang at det var mestringsstrategier for å overleve. I oppveksten var det aldri rom for å gråte eller reagere på «sunne» måter.

Selvdestruktiviteten ble et fluktforsøk fra en ukontrollerbar situasjon. Jeg var ikke i stand til å forstå mekanismene som førte til min egen unormale oppførsel. Utenfra kunne det tolkes som manipulerende og oppmerksomhetssyk. I virkeligheten var det en normal reaksjon på en unormal utvikling og oppvekst.

Takk til de som så jenta bak diagnosen

Fastlegen, psykolog og psykiater ved Ullevål, min ernæringsfysiolog og de ansatte ved avlastningen på Vinderen i Oslo, sto samlet for å bistå meg i kampen mot min indre djevel.

Diagnosene var ikke mer enn blekk på papir og fungerte som enkle forklaringsmodeller for hva jeg «sånn ca. slet med». Disse menneskene og gode behandlingstilbud reddet livet mitt. At jeg ble behandlet som et menneske fra A til Å førte til at samfunnet fikk en stolt og ressurssterk skattebetaler i retur.

Personlighetsforstyrret betyr ikke oppmerksomhetssyk, behandlingsresistent eller manipulerende. Å bli frisk krever et hardt stykke arbeid og det er for mange umulig å få til uten hjelp.

Menneskene som hjalp meg, så jenta bak diagnosen. Slik ble jeg en av psykiatriens suksesshistorier. Med bedre tilbud, mindre stigma og rett behandling kan samfunnet få gleden av flere historier som min.

Personer med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse blir lett sinte og mistolker ofte andres følelser.

Se NRKs video om emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse.

Følg debatten: NRK Debatt på Facebook og Twitter