Kronikk

Jeg skulle vært flyttet ut av hjemmet

Hvis barnevernet hadde grepet inn tidligere, hadde min barndom vært annerledes.

Gutt trist

«Det jeg den gang ikke visste var at dette bare var begynnelsen på et tiår med en alkoholisert og psykisk syk alenemor», forteller kronikkforfatteren. Illustrasjonsbilde.

Foto: Johannessen, Sara / SCANPIX

I løpet av de siste ukene har NRK Brennpunkt satt søkelys på barnevernet gjennom en rekke dokumentarer som omhandler alt fra en enkelt barnevernsinstitusjon til barnevernets møte med andre kulturer. Nå sist var det dobbeltrollen mange psykologer kommer i når de både er meddommere og hyppig tar oppdrag fra barnevernet som var tema.

Barnevernet har helt klart utfordringer når det gjelder ansvarsovertakelse. Samtidig er det flere situasjoner der barnevernet burde ta over omsorgen, men der det ikke skjer på grunn av det «biologiske prinsipp». Som barn var jeg en av de som burde blitt plassert i en ny familie, men dette skjedde ikke.

Les barne-, likestillings- og inkluderingsminister Solveig Hornes svar: Barns beste er alltid viktigst

En barndomshistorie

En av de første barndomsminnene jeg har er omtrent tjue år gammelt. Jeg var en liten gutt som nettopp hadde begynt på barneskolen, og ble sendt hjem fra SFO fordi moren min ikke hadde hentet meg. Veien hjem var lang, og jeg husker fortsatt hvor usikker og redd jeg var. Hjemme var huset fortsatt tomt, og søpla og postkassa helt full. Kvelden endte hjemme hos noen venner som hadde foreldre som tok affære. Jeg sov på sofaen, og midt på natta våknet jeg av at jeg hadde tisset på meg. Jeg var redd og skalv.

Jeg sov på sofaen, og midt på natta våknet jeg av at jeg hadde tisset på meg. Jeg var redd og skalv.

Adam Reiremo

Det jeg den gang ikke visste var at dette bare var begynnelsen på et tiår med en alkoholisert og psykisk syk alenemor. I løpet av de neste årene skulle jeg oppleve det samme igjen og igjen. Noen ganger ble jeg glemt igjen alene, andre ganger med en dritings mor og kanskje et par fulle menn jeg ikke kjente. En gang ble jeg liggende våken og høre moren min planlegge selvmord i detalj. Flere andre ganger var jeg opptatt av å engste meg over min mors voldelige kjæreste. En mann som i dag er dømt for drapsforsøk og trusler. Jeg har vokst opp med en mor som hele tiden har ønsker mitt beste, men som ofte ikke har fått det til. Hadde barnevernet grepet inn tidligere hadde mye vært annerledes.

LES OGSÅ: Morens versjon av saken

Hva gjør omsorgssvikt med barn?

Så hva gjør omsorgssvikt, vold og alkoholisme med barn? Noen utagerer. Sinte gutter og jenter er ofte sinte av en grunn. Jeg ble ikke sint. Jeg undertrykte alle vonde følelser gjennom en lang barndom. Jeg trakk meg unna, holdt meg hjemme, hadde få venner og utviklet sakte med sikkert psykisk sykdom som skulle sitte i mange år. Jeg husker i dag lite fra barndommen, og mye av det jeg husker er ikke særlig hyggelig.

Jeg husker lite fra barndommen, og mye av det jeg husker er ikke særlig hyggelig.

Adam Reiremo

Og jeg er ikke alene. I dag lever minst 135.000 barn med foreldre som har rusproblemer, og nesten like mange lever med vold i familien. Av de som får hjelp av barnevernet er det få som klarer seg som voksne, men når barnevernet blir koblet inn tidlig går det bedre. Selvsagt er det viktig at barnevernet først og fremst hjelper barn i deres familier dersom det er det beste for barnet. Samtidig burde prinsippet være krystallklart: Er det barns beste at barn tas ut av hjemmet, så bør de tas ut av hjemmet. Det er det ikke alle som er enig i.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Noen er uenige i prinsippet om barns beste

En debatt som blusset opp da Frps Solveig Horne inntok Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet var debatten om det biologiske prinsipp. Det biologiske prinsipp sier at barn burde vokse opp med sine biologiske foreldre, eller at «det er lovens utgangspunkt at barn skal vokse opp hos sine biologiske foreldre – også der det er til dels alvorlige mangler ved deres omsorgsevne», som det heter i en stortingsmelding. Solveig Horne gikk kraftig ut i forsvar for prinsippet når Inga Marte Thorkildsen forsøkte å svekke det i forrige stortingsperiode. Vi har altså en barneminister som mener at noen barn burde vokse opp hos sine biologiske foreldre når det er barns beste å bli flyttet til tryggere omgivelser. Og jeg som trodde en barneminister skulle jobbe for barns beste. Hvorfor kan vi ikke bare kaste det biologiske prinsipp på sjøen?

Hvorfor kan vi ikke bare kaste det biologiske prinsipp på sjøen?

Adam Reiremo

Prosjektleder ved African Cultural Awareness og Ap-politiker Elvis Chi Nwosu skriver i en kronikk på NRK Ytring at «Norge har et problem når det gjelder håndheving av lovverket for barnevern», og viser til tidligere omsorgsovertakelse av taterbarn. Da bommer han stygt. Hele poenget med den norske barnevernsloven er nettopp at barn er selvstendige individer med egne rettigheter. Selvsagt er det viktig med kulturell forståelse i barnevernet, men barns grunnleggende rettsvern kan aldri ofres av hensyn til kulturelle særkrav.

Barns beste først

Etter mange år ble jeg til slutt plassert i ny familie. Det var nok altfor sent, men i dag har jeg både et godt forhold til min mor og jeg har da klart meg. Mange barn får aldri den muligheten. Enten fordi de ikke har naboer som sier ifra, eller fordi noe står i veien for omsorgsovertakelse. Da svikter samfunnet.

Trygge rammer er helt essensielt for barns utvikling, og for at barn skal bli voksne som klarer seg. Hver dag vokser barn opp med rus, vold eller manglende omsorg. Det må vi gjøre noe med, og da kan hverken kulturelle særkrav eller det biologiske prinsipp stå i veien.

Forfatternes mor er gjort kjent med innholdet i denne kronikken, og har ikke ønsket å komme med tilføyelser.