I januar 2007 brøt 33 aksjonister fra Natur og Ungdom loven for å stanse byggingen av gasskraftverket på Mongstad, nettopp fordi vi fryktet at renseanlegget aldri ville komme på plass.
Seks år etter er det svært bittert å si at vi hadde rett. Nå må regjeringen gjøre det vi ikke klarte: stenge Mongstad for godt.
Les også:
Kamelen er blitt en blåhval
Nylig kom beskjeden om at det aldri blir fullskala fangst og lagring av CO2 på Mongstad.
Det som var selve grunnmuren for tillatelsen som Statoil fikk til å bygge det forurensende gasskraftverket på Mongstad i 2006 har den rødgrønne regjeringen tenkt til å fjerne. Med et lite pennestrøk.
Deretter har de tenkt til å la Statoil fortsette driften som vanlig på Mongstad. En drift som potensielt har et utslipp på 1,3 millioner tonn CO2.
Dersom månelandinga til Jens Stoltenberg nå feiler så katastrofalt, så er den lille kamelen som Kristin Halvorsen tegnet på en tavle i Oslo for seks år siden vokst seg til å bli like stor som en blåhval.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Sentralt for tillatelsen
Dersom regjeringen ikke trekker tilbake utslippstillatelsen til gasskraftverket på Mongstad kommer det alltid til å bli stående som et monument over hvordan Ap tok innersvingen på SV.
I den opprinnelige utslippstillatelsen til gasskraftverket på Mongstad fra 2006 står det følgende:
«Statoil gis tillatelse som omsøkt for CO2-utslippene fra det planlagte kraftvarmeverket på Mongstad. Inntil et fullskala CO2-håndteringsanlegg er på plass gjelder følgende utslippsbegrensninger for kraftvarmeverket: 1 300 000 tonn CO2/år. Det skal etableres fullskala CO2-håndtering fra kraftvarmeverket innen utløpet av 2014».
Kravet om fullskala CO2 fangst og lagring var altså helt sentralt for tillatelsen som Statoil fikk i 2006.
Ville aldri blitt bygget
Dermed forsvinner selve hovedgrunnlaget for den konsesjonen som ble gitt når dette fullskala anlegget skrinlegges.
Det kompromisset som SV, Ap og Sp forhandlet frem over Soria Moria i 2005, og senere tillatelsen til å starte gasskraftverket uten rensing fra dag én, forutsatte at det skulle komme rensing.
Dersom det ikke hadde vært et av kravene hadde gasskraftverket på Mongstad neppe blitt bygd (eventuelt ville vi kanskje ikke hatt en rødgrønn regjering). Nettopp denne vissheten gjør det som skjedde for noen dager siden så ubegripelig.
To uker før den rødgrønne regjeringen skal gå av avlyser de det som la fundamentet for gasskraftkonsesjonen på Mongstad, likevel trekkes ikke utslippstillatelsen tilbake.
Det endelige sviket
Gasskraftsaken har vært en av de styggeste sakene jeg har jobbet med i Natur og Ungdom.
Jeg har vært på omvisning på Kårstø, gasskraftverket som står nedfelt i Soria Moria erklæringen at skulle hatt rensing på plass fra 2009, men som det ikke foreligger noen planer for. Jeg har gått gjennom portene hvor 33 aksjonister barrikaderte seg i 2007.
Den er stygg fordi den er kroneksempelet på hvordan politikere svikter. De kan skylde på det ene og det andre, men utgangspunktet er at det er deres skyld. De svek allerede i 2006, da de tillot å bygge gasskraftverket først, deretter fangstanlegget.
De svek på nytt da de overlot til Statoil, som slettes ikke var en pådriver for prosjektet, å få det i land. Og nå kommer det endelige sviket. Når de lar gasskraftverket, som kan slippe ut hele 1,3 millioner tonn CO2 få stå.
Tror på karbonfangst
Til tross for alt dette, så tror jeg på karbonfangst og -lagring. Jeg ser ikke hvordan i alle dager vi skal klare å komme i mål med de omfattende utslippskuttene som kreves av oss, uten nettopp denne løsningen.
Verdens klimagassutslipp må reduseres med opp mot 85 prosent innen midten av dette århundre. Det er et helt vanvittig høyt tall, som vil medføre utslippskutt over hele fjøla.
Da vil vi trenge en rekke løsninger, deriblant karbonfangst og -lagring. Samtidig må vi kunne fortsette å produsere materielle vi trenger for å kunne bygge ut mer fornybar energi. Karbonfangst- og lagring kan sørge for at fremtidens stål, aluminium og sementproduksjon blir mindre utslippsintensiv.
Et solidaritetsspørsmål
Klimaproblemet i aller høyeste grad et solidaritetsspørsmål.
Det må være de rike landene som går i tet for å kutte utslippene. Da er det også meget mulig at vi trenger å gjøre mer enn bare å bli karbonnøytrale, meget mulig må vi bli karbon negative.
For å komme dit må vi fjerne CO2 fra kretsløpet. Karbonfangst og -lagringsteknologien muliggjør dette.
Derfor er det også tvingende nødvendig at vi satser på det. Ikke fordi teknologi skal satses på for teknologiens skyld, men fordi vi med nye teknologiske løsninger kan få til store og massive utslippskutt.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Dyr pris for samfunnet
Mongstad ble en fiasko. Det sa vi allerede i 2006 da konsesjonen til Statoil ble gitt fra de rødgrønne, vi gjentok det da vi lenket oss fast i portene inn til anlegget, og vi repeterte det i både 2010 og 2011 da nye utsettelser kom.
Men det er forskjell på at et prosjekt som har vært dårlig organisert fra start til slutt blir en fiasko, og det å dømme hele teknologien nord og ned. Det tror jeg heller ikke klimaet har råd til.
Til sammen ble aksjonistene som blokkerte portene inn til Mongstad-anlegget i 2007 idømt bøter på 231 000 kroner. Økte klimagassutslipp og klimaendringer ute av kontroll vil imidlertid koste samfunnet vårt langt mer enn det.
