Jeg omfavner jula

Kan jeg egentlig feire jul?

Du ville ikke trodd det, men jeg er han karen som sier god jul på Tøyen og blir like overrasket hver gang jeg ikke får det største smilet tilbake.

Jeg vokste opp på Ullern og har sett den mest ekstreme julepynten, hørt julesanger i hele desember, vært solist i julekor, vasset i evig mye snø og blitt del av den uunngåelige tvangsintegreringen i konseptet jul.

Men så har det seg slik at jeg har en muslimsk bakgrunn som gjør at jeg snikfeirer julen med en liten klump i halsen.

Er det trygt å dra frem nisselua?

Jeg fikk alltid gaver som kid og masse god mat gjennom hele julen. Men det som manglet hos oss var all pynten, lysene og treet.

I starten var jeg ikke så opptatt av all pynten. Juletre tenkte jeg ikke på engang. Jeg syntes det var litt rart at folk hadde et helt tre stående i stua.

Men snikende kom lysten til å sette opp all pynten hos moren min. Og like fort som pyntelysten kom, forsvant idyllen jeg hadde forestilt meg.

Den korte forklaringen jeg fikk på hvordan «vi» feirer jul var at «vi er muslimer, så vi feirer ikke på samme måte. Men du skal få gaver og god mat».

Jeg elsker julebling!

Sleng på treet, også, når vi først er i gang.

Jeg så ikke det religiøse aspektet ved det engang.

Jeg hadde opplevd hvordan man i en mørk, lang og kald måned lyste opp hverdagen og pyntet litt for sjelens skyld.

Så der sto jeg i butikken. Med den ene hånda full av julepynt, og den andre klistra fast i et plastjuletre.

Hvis jeg kjøper dette juletreet, har jeg krysset grensen fra norsksomalier til å bli fullblods nordmann. Dette var et valg altfor viktig til å ta alene, så jeg slapp alt jeg hadde og løp ut av butikken.

Etter en hel kveld på telefonen med min egen familie forsto jeg hvor annerledes min mors jul er min.

Mamma ser for seg at vi går rundt julestjernen med Betlehemslåter og salmer fra frokost til kveld. Kanskje til og med nissen kommer.

Krise.

Mamma kan jo egentlig takke seg selv, ettersom det var hun som ga frøet næring ved å gi meg julegaver som liten. Hun kan da ikke trekke tilbake hele greia nå?

I år er jeg så heldig at jeg skal feire julen på fjellet med kjæresten min og familien hennes.

Dette blir en hel uke med svigers, og jeg gleder meg litt.

Masse god mat, peis og kortspill, lange turer, milevis med snø.

Du kunne gitt meg gratisbilletter til «landet» Syden, glem det.

Alt dette gjør at jeg kan ta julefeiringen videre til mine fremtidige barn. Litt kjipt om jeg hadde sunget Lucia-sangen på julaften.

Vi muslimer kan feire jul med god samvittighet. Dette er også kultur, ikke bare religion.

Jeg kan invitere til en julemiddag med bare somaliere. Blir det for rart får vi gå og kjøpe en kebab for å roe litt ned.

For den Jamal som en gang gikk på barneskolen, er julen en morsom tid med snøkrig og masse pepperkaker.

Og for all del, ikke ødelegg det for han a’!

Jeg bor på Grünerløkka og har lagt merke til at «vi» muslimer ikke pynter vinduene våre i det hele tatt. Men hos nordmennene her i borettslaget er vinduene fylt til randen med glins og glans.

Litt pynt kan da ikke skade. Man trenger ikke en julestjerne for å sette opp litt lys i årets mørkeste måned.

Og jeg må innrømme at det faktisk var ganske vakkert å se. Blank himmel, minus ti på gradestokken. Vinduer som lyser opp hele bakgården.

Nydelig.

Vi kan bare ta det vi liker med julen og gjøre det til vårt.

Det eneste som mangler i julekabalen, er at nordmenn kommer på banen og deler julen med oss.

Da mener jeg ikke at vi skal presse oss på den hellige julemiddagen. Men inkluder oss i den varme stemningen som så mange nordmenn har i desember måned. Jeg foreslår et godt gammeldags juleverksted. Bare litt moderert.

Istedenfor stjernepeppekaker, så kan man kanskje lage noen halvmånepepperkaker. Istedenfor et svært juletre, kan man starte med en liten gren.

Kanskje liker du solbærtoddy istedenfor gløgg. Gjør det til ditt. Ingen tar da skade av litt pepperkaker. Og der er vi allerede i gang.

Tenk å se lange køer for å kjøpe juletre på Grønland i Oslo, og etterspørselen etter svart nisseskjegg går i været. Hoho.

Jeg ser for meg at innen ti år vil du se det norsk-somaliske miljøet gå julebukk på Smestad på vestkanten i Oslo eller i Trondheim. Og det på eget initiativ.

Dette er ikke et idyllisk forsøk på å få så mange innvandre som mulig til å feire jul på norsk vis. Men for meg er det heller en påminnelse om at julen i Norge for mange ikke handler like mye om Jesus og kristendommen som den handler om familie og gode stunder.

Og for min del må jeg innrømme at i år har jeg julekalender, kjøper inn julegaver, kjøpt inn plastjuletre, smugtitter på Jul i Blodfjell. Jeg skal til og med til fjells denne julen.

Jeg er solgt!