Hopp til innhold

Jeg kvier meg for å kalle meg feminist

Vi kvinner er ofte våre egne verste fiender i kampen for likestilling.

Caroline Berg Eriksen 2

​«Dronningbiesyndromet er et begrep som handler om kvinner i lederstillinger som aktivt motarbeider andre, underordnede kvinner. Kvinner som jobber under andre kvinner finner det mer stressende enn hva menn gjør, og suksessfulle kvinner gjøre lite for å hjelpe andre kvinner til å oppnå suksess», skriver kronikkforfatteren. Foto: privat.

Kronikkvignett Ytring

I en kronikk 8. mars 2012 skrev Vibeke Larsen: «Det farligste for likestillingen er myten om at vi har likestilling! Likestilling mellom kjønnene er det bare sure kjerringer som hater verden som bryr seg om, er det noen som hevder. I 2012 er likestilling avleggs og har til og med gått for langt».

World Economic Forum kåret i 2015 Norge til verdens nest mest likestilte land. Vi er kun slått av Island, mens Sverige og Finland følger hakk i hæl. Altså er det snakk om en nesten total skandinavisk dominans. Norge er best i verden på økonomisk deltagelse og muligheter, og tredje best innenfor politikk. Er det lenger behov for likestillingskamp, feminisme, kvinnegrupper og kvinnedager?

Er det lenger behov for likestillingskamp, feminisme, kvinnegrupper og kvinnedager?

"Kjerringer" som roper høyt

Jeg skal gi Vibeke Larsen rett i at vi ikke må innbille oss at vi har oppnådd full likestilling i Norge, selv om vi har kommet langt på vei og er blant de mest fremtredende nasjonene på området. Slik jeg ser det, er den største trusselen mot likestilling faktisk enkelte feminister og kvinner i seg selv. For blant alle landets feminister finner man faktisk flere «sure kjerringer som hater verden», og disse «kjerringene» er som regel de som roper høyest, gjør seg mest bemerket og er flinkest til å påpeke hva andre kvinner gjør feil.

Jeg har ofte fått spørsmål på bloggen om jeg ser på meg selv som feminist. Jeg har alltid kviet meg for å svare ja, av frykt for reaksjoner. Å svare nei ved hjelp av en hvit løgn ville definitivt vært galt, både i lys av den karrieren jeg har skapt meg, men også fordi flere av kampsakene er såpass innlysende i et vestlig samfunn at det ville vært kritikkverdig å være imot.

Slik jeg ser det, er den største trusselen mot likestilling faktisk enkelte feminister og kvinner i seg selv.

Er min kamp feil?

Men jeg er også redd for å svare bekreftende, i frykt for at min kamp og mine meninger om likestilling skulle være feil i enkelte feministers øyne. Sistnevnte årsak har i vinter fått et ansikt, og det ansiktet tilhører Kari Jaquesson som helt siden Thomas Seltzers totalt unødvendige og undertrykkende pornostunt har fremstått som en slags dommer av hva som er godkjente og aksepterte, feministiske holdninger. For noen uker siden ba hun to politikere fra Unge Venstre om å «prøve å suge pikk ti ganger i døgnet i et helt år, for å se hvor gøy det er å selge sex», fordi de på et parolemøte i forbindelse med kvinnedagen foreslo å bytte ut parolen «Håndhev sexkjøploven». Det ser ikke ut til å være rom for liberale tanker og ideer som går på tvers av det som allerede er akseptert der i gården. Dette vil på sikt holde kvinnebevegelsen på stedet hvil, gjøre den lite nyskapende og på ingen måte gjøre den til en sterk part i kampen for kvinners rettigheter.

Kritikk mot mor

Jeg lever i stor grad av at andre mennesker, spesielt kvinner, mener noe om hva jeg gjør. Jeg aksepterer at mange er uenige i valgene jeg tar og ting jeg ytrer. Det er helt greit. Men jeg klarer likevel ikke å la være å legge merke til hvor skjevt kritikken rammer kvinner og menn. Jeg deler svært mye av livet til Lars-Kristian, Nelia og meg. Leserne mine vet i stor grad hvor vi er og hva vi gjør til enhver tid. Det er ikke sjelden at det skal menes og kommenteres på hvordan jeg kan reise bort fra Nelia «så ofte» de gangene jeg faktisk må i forbindelse med jobb, og det spares ikke på kritikken mot meg som mor i denne perioden.

Blant alle landets feminister finner man faktisk flere «sure kjerringer som hater verden», og disse «kjerringene» er som regel de som roper høyest, gjør seg mest bemerket og er flinkest til å påpeke hva andre kvinner gjør feil.

Men selv om jeg reiser noe i forbindelse med jobb, har jeg en mann som i lys av sitt yrke som fotballspiller har langt flere reisedøgn borte fra meg og Nelia enn det jeg har fra dem. Likevel kan jeg ikke huske å ha mottatt en eneste kommentar fra lesere som påpeker at Lars-Kristian bare i løpet av årets to første måneder til sammen, er borte i mer enn tre uker fra Nelia på grunn av jobb. Er det fortsatt slik at det er større aksept for menn som bruker tid på yrket sitt, enn at kvinner gjør det?

Kvinner gjør lite for å hjelpe kvinner

Kvinnekamp handler om inkludering, ikke ekskludering. Dette starter allerede i tenårene og gir grunnlag for hvordan f.eks. vi kvinner behandler hverandre i arbeidslivet, men også hvordan andre mennesker ser og vurderer oss. «Dronningbiesyndromet» er et begrep som handler om kvinner i lederstillinger som aktivt motarbeider andre, underordnede kvinner. Kvinner som jobber under andre kvinner finner det mer stressende enn hva menn gjør, og suksessfulle kvinner gjøre lite for å hjelpe andre kvinner til å oppnå suksess. Begrepet ble først dokumentert i 1973 og er senere bekreftet i flere studier. Utviklingen av dette syndromet starter ifølge forskerne allerede i tenårene hvor mobbing og utfrysing er vanlige taktiker, ofte iscenesatt av en såkalt «dronningbie».

Jeg har ofte fått spørsmål på bloggen om jeg ser på meg selv som feminist. Jeg har alltid kviet meg for å svare ja, av frykt for reaksjoner.

I en studie fra 2013 av Sheppard og Aquino, ble 152 deltagere spurt om hvor ofte de hadde observert konflikter på jobb mellom kvinne og mann, mann og mann, og kvinne og kvinne. Resultatet viste at klart flest hadde observert konflikter kvinner imellom. Videre ble deltagerne delt i tre grupper og presentert for ett scenario hver hvor det oppstod en konflikt mellom to kollegaer. Scenarioene var identiske, med unntak av at det i det ene scenarioet var en konflikt mellom kvinne og kvinne, i det andre en konflikt mellom mann og kvinne, og i det tredje scenarioet en konflikt mellom mann og mann. Deltagerne skulle vurdere disse konfliktene ut ifra hvordan de trodde det ville påvirke relasjonen mellom de to, hvor lang tid det ville ta å reparere forholdet, hvordan jobbmiljøet ville bli påvirket, og så videre. Resultatet viste at konflikten mellom de to kvinnene kom desidert dårligst ut.

Om resultatene fra denne studien er korrekt, hva forteller det oss? Det forteller oss at omverdenen vurderer kvinner annerledes enn menn, og at årsaken til dette ofte ligger hos oss kvinner, og ikke hos menn. Med andre ord forteller det meg at vi kvinner ofte er våre verste fiender i kampen for likestilling.

FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook OG @NRKYtring på Twitter