Jeg er mammaen hennes!

Min datter har ADHD og får medisiner som hjelper henne. Jeg gikk ikke gjennom den vonde prosessen mot å komme hit for å frita meg selv for ansvar.

Jente

Hild Frøya Gravingen har en datter med diagnosen ADHD. I denne kronikken går hun kraftig i rette med idéen om at barn får denne diagnosen, og medisiner, for å frita voksne for ansvar. Bildet er en illustrasjon.

Foto: Poppe, Cornelius / NTB scanpix
Kronikkvignett Ytring

Vi har testet ut medisiner i tre måneder nå. Denne uka, tredje skoledag, kom telefonen fra skolen. Som mamma blir man alltid litt nervøs av slike telefoner. Men dagens telefon var bare hyggelig. Min datter var veldig flink til å skrive. Hun kunne alle bokstavene, og satte dem fint sammen til ord, uten hjelp.

Jeg, som har fulgt henne tett gjennom hele livet hennes, er overbevist om at det er medisinene sin fortjeneste.

Hadde ikke diagnosen blitt stilt, og systemet satt i gang, hadde hun ikke hatt ro til å gjøre det hun klarte i dag.

Etter å ha lest Erlend E. Mos kronikk «Når diagnosene blir religion» , om medisinering og hvor han skriver at barn kanskje får «ADHD-diagnosen fordi den løfter et tungt og komplisert ansvar vekk fra de voksne», sitter jeg igjen med en følelse av utilstrekkelighet. Og savnet etter en datter uten ADHD er om mulig enda mer forsterket, for jeg har aldri ønsket dette for min datter.

SE DOKUMENTAREN: «Jeg hater ADHD - barn i en diagnosetid»

Skulle ønske det var min skyld

Gjennom Mos kronikk blir jeg på sett og vis fortalt at min datter slettes ikke har noen diagnose, at det er jeg, som mamma, som har tvunget frem diagnosen for å frita meg selv for ansvar.

Ikke en eneste ADHD-mamma jeg kjenner ønsker denne diagnosen til sitt barn.

Hild Frøya Gravningen

Nei, nei og atter nei. Jeg vil ikke og har aldri ønsket at min datter skulle få denne diagnosen, jeg har lest side opp og side ned om symptomer og diagnoser, lest meg halvt i hjel i håp om at det ikke var noen diagnose der. Jeg ønsker faktisk at det hele er min skyld, at det er jeg som har sviktet. At det er et savn eller noe som ligger bak.

Jeg ønsker slettes ikke at hun skal ha noen ADHD-diagnose. Ikke en eneste ADHD-mamma jeg kjenner ønsker denne diagnosen til sitt barn.

Mer ansvar, ikke mindre

Det ligger ekstremt mye mer i de fire bokstavene enn bare en pille hun får hver dag. Det ligger mange ekstra bekymringer, og mye, mye mer ansvar. Jeg som mamma fikk mer ansvar når denne diagnosen kom på bordet. Mer å ordne opp i, mer som skulle på plass før skolestart. Flere bekymringer, og utallige våkenetter. Masse ekstra bekymringer om fremtidsutsiktene hennes. Det er ikke noe jeg drømte om når jeg fikk barn.

Det blir masse ekstra for oss som foreldre når barnet får en slik diagnose.

Hild Frøya Gravningen

Ekstra legebesøk, ekstra oppfølging på alle bauger og kanter. Oppfølging av de rutinene som er så utrolig viktig for disse barna. Pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT) skal inn i bildet, kanskje også barnevernet, man skal på dagavdeling, og på oppfølgingtimer i forhold til medisiner. Kanskje må man teste ut tre eller fire forskjellige medisiner før man finner den som fungerer best. Deretter kommer bivirkningene, som søvnvansker og så videre. Så kommer sovemedisinen. Så kommer kronikkene, meningene.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Bare et «pillebarn»?

Min datter blir degradert til et «pillebarn». Folk som ikke kjenner oss så godt, men som vet at hun har ADHD, sier bare enkelt og greit når hun blir vanskelig «at det er jo sånn det er».

Vi som foreldre vil jo ikke at de skal bli annerledes. Vi vil jo at de skal føle seg så 'normale' som mulig.

Hild Frøya Gravningen

Ingen hjelp å få der altså. Ingen forståelse, ingen trøst. Vi står alene. Eneste muligheten vi har for forståelse er å hive oss på sommerleir i regi av ADHD Norge. Turer i regi av ADHD Norge, alt i regi av slike foreninger. Veldig bra, misforstå meg rett, men litt feil for til disse barna.

Vi som foreldre vil jo ikke at de skal bli annerledes. Vi vil jo at de skal føle seg så «normale» som mulig, og at de skal ta del i det samfunnet det blir forventet at alle skal være en del av. Vi vil jo at de skal kunne delta på aktiviteter sammen med barn som ikke har denne diagnosen. Hvis ikke, så vil våre barn etter hvert bli «pillebarna» - og bare «pillebarna».

FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter

Verdens beste datter

Det er dette jeg så sårt vil slippe. Det var jo derfor jeg gikk igjennom alt det vonde i forbindelse med diagnosesettingen. Det var jo derfor jeg gråt meg gjennom foreldresamtale etter foreldresamtale, der jeg stadig ble bedt om å fortelle alle de negative sidene ved det kjæreste jeg har. Det var jo derfor jeg gikk til det skritt og gi henne medisiner, fordi jeg så at hun trenger det for å fungere i hverdagen. Det er det hun trenger for å klare å sitte stille på stolen sin i timen. Det hun trenger for å klare å tenke seg om en gang ekstra og faktisk rekke opp handa, når hun vil si noe i timen. Det er det hun trenger for å bli sett på som «normal».

Jeg gråt meg gjennom foreldresamtale etter foreldresamtale, der jeg stadig ble bedt om å fortelle alle de negative sidene ved det kjæreste jeg har.

Hild Frøya Gravningen

Jeg er ingen «pillebarnmamma», og min datter er ikke noe «pillebarn». Min datter er verdens herligeste, verdens beste datter, og jeg ville ikke ha byttet henne ut med noen ting. Jeg er veldig stolt og takknemlig for at hun er min datter, med eller uten ADHD. Jeg hadde nok ikke fått lov til å bli mammaen hennes, om jeg ikke hadde vært rustet til å takle alt dette ekstra. Og hun hadde nok ikke fått utdelt lidelsen, fra naturens side, om hun ikke var rustet til å takle den.

For min datter er ikke verken ADHD-barn eller «pillebarn», hun er verken slem eller hevngjerrig. Hun er selvstendig, sterk, intelligent og omsorgsfull. Det er det hun er, og om samfunnet åpner øynene litt, og ser forbi diagnosen, så vil alle andre også oppleve henne som alt dette.

Jeg burde vite. Det er tross alt jeg som er mammaen hennes.