NRK Meny
Kronikk

Jeg er lærer uavhengig av skoleklokka

Som lærer i den videregående skolen er jeg sammen med ungdommene opp til seks timer hver dag. Dette er kanskje den eneste voksenkontakten ungdommene får i løpet av dagen.

Øystein Fauske Nordborg

Øystein Fauske ble i 2012 kåret til årets kuleste lærer av NRK P3. Her med elever fra Nordborg videregående skole, hvor han fortsatt jobber som lærer.

Foto: NRK

Denne kronikken er ein del av vår serie om samfunnskontrakten. Se egen faktaboks.

«I have a dream!» sa Martin Luther King og skapte entusiasme og framtidshåp. For noen år siden spurte jeg en av mine elever om hun hadde noen drømmer for framtiden:

«Hvor er du og hva gjør du om 10 år?»

«Da ligger jeg døddrukken i en veigrøft», svarte hun.

Jeg måtte se henne i øynene for å se om hun mente det hun sa. Det var en stor grad av alvor over framtidsdrømmen. En ungdom som har opplevd mer i livet enn jeg forhåpentligvis noen gang får oppleve. Uten framtidshåp. Jeg vil gi henne troen på seg selv. Jeg vil være en trosbygger.

Øyekontakt, tilstedeværelse og dialog

Jeg jobber som lærer og inspektør ved en privat, kristen videregående skole som har et gjennomsnitt av nord-norsk ungdom som elever. Jeg har jobbet som lærer i 11 år. Etter at Kunnskapsløftet ble innført i 2006 og elevene skulle få grunnleggende ferdigheter innen bruk av data ble elevene borte for meg. Jeg mistet øyekontakten. De gjemte seg bak PC-skjermen og klapret på tastaturet gjennom alle undervisningstimene. Og når de dro på smilebåndet og fingrene løp over tastene, skjønte jeg at det var ikke notater fra min undervisning de fikk digitalisert.

Jeg måtte stramme grepet om klasseledelsen. Jeg tok tilbake kontrollen over elevenes oppmerksomhet, bort fra datamaskinen og tilbake på læreren.

Øystein Fauske

Jeg måtte stramme grepet om klasseledelsen. Jeg tok tilbake kontrollen over elevenes oppmerksomhet, bort fra datamaskinen og tilbake på læreren.

Min erfaring med en strammere klasseledelse er øyekontakt, tilstedeværelse og dialog med elevene. Det er motiverende og engasjerende å få blikk-kontakt med ungdommen. Det er viktig å bli sett av voksne som vil deg det beste. Voksne som har tro på deg og dine ferdigheter. Det er frigjørende og prestasjonsfremmende.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Læreren som voksenkontakt

I samtaler med elevene blir jeg mange ganger forundret over den manglende oppfølgingen de får av sine foreldre og foresatte. Det kan virke som om ungdommene blir fristilt når de begynner på videregående, i en alder av 15 år. Mange ungdommer har levd i familieforhold som er preget av mor her, far der og mine/dine/våre barn. For seks år siden fulgte jeg min nest eldste datter på sin første skoledag. En stolt mor tok bilde av sin skolejente og sier til henne: «Dette bildet skal vi sende til far din». «Hvem av dem?» svarte jenta.

En stolt mor tok bilde av sin skolejente og sier til henne: 'Dette bildet skal vi sende til far din'. 'Hvem av dem?' svarte jenta.

Øystein Fauske

Som lærer er jeg sammen med ungdommene opp til seks timer hver dag. Dette er kanskje den eneste voksenkontakten ungdommene får i løpet av dagen. I fraværet av trygge familierammer er det blitt tydelig for meg at jeg har en viktig rolle som tilstedeværende voksen som skal oppdra, være retningsveiviser og rammesetter for ungdommer som i stadig større grad vokser opp i vannløselige og komplekse familierelasjoner.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter

Å se barna

Da jeg vokste opp møtte jeg noen voksne mennesker som så meg. De ga meg passende utfordringer til rett tid. De spurte meg om hvordan jeg hadde det. De var til stede med sin personlige oppmerksomhet.

Nå hører jeg om lærere som ikke hilser på sine elever når de treffer dem på butikken etter skoletid.

Jeg er lærer uavhengig av om klokka har ringt ut eller inn til time.

Øystein Fauske

Jeg undrer meg over denne måten å forholde seg til elevene sine på. Opplever eleven seg sett? Gir det troverdighet når læreren neste dag framhever betydningen av å se elevene? Jeg er utdannet sykepleier med etterutdanning i praktisk pedagogikk. Jeg er sykepleier uavhengig av hvor jeg befinner meg og jeg er lærer uavhengig av om klokka har ringt ut eller inn til time.

Tro og tiltro

Jeg vil være en trosbygger. Jeg vil være med på å bringe videre det jeg fikk oppleve, både på skolen og i andre aktiviteter, der jeg møtte voksne som hadde tro på mine ferdigheter. Voksne som ga meg frihet med tilstedeværelse og tydelige rammer. Jeg fikk troen på meg selv. Jeg får jobbe i en skole som gir rom for å snakke om det jeg tror på. Jeg slipper å være nøytral i min formidling av vår kristne kulturarv. Jeg får skape anledninger der elevene kan få snakke om sin tro, sin tvil og sitt fravær av tro.

Jeg ønsker å legge til rette for at ungdommen skal kunne få realisert drømmene sine. Da må vi se framover, på mulighetene. Ikke bakover, på problemene. Den svenske sosionomen Mia Børjesson sa det slik på et foredrag jeg var på om «Den motiverende samtalen»: «Tenk om Martin Luther King hadde proklamert: I have a problem!»

Jeg ønsker å legge til rette for at ungdommen skal kunne få realisert drømmene sine. Da må vi se framover, på mulighetene. Ikke bakover, på problemene.

Øystein Fauske

Jeg mener det er viktig i møte med ungdommene å bruke mest tid på å se framover. Det er der mulighetene ligger. Jeg har erfart gjennom utallige samtaler med umotiverte ungdommer, der jeg maler opp for dem alle de alvorlige konsekvensene som følger når de ikke kommer seg på skolen, at lovnadene fra elevene om «et nytt og bedre liv» i det lengste varer et par uker.
Motivasjonen kommer når eleven blir sett. Når noen vil høre på. Når noen har troen på det han eller hun selv vil.

Jenta med veigrøft-drømmen

Elevene tar snart juleferie. Jeg ber jenta som så seg
selv liggende en døddrukken i grøft om ti år om å skrive ned drømmen sin
på nytt: Hva gjør du om 10 år? Hvor jobber du? Hvem har du rundt deg?
Etter noen dager får jeg levert en helt annen drøm enn den jeg fikk
første gangen jeg spurte. I dag ser hun for seg at hun jobber med ungdommer som har det vanskelig. Hun har høyere utdanning. Hun er selvstendig. Hun har troen på seg selv.

Åtte måneder senere. Skoleslutt. Eleven har fått karakter i alle fag, og
mange av dem er over gjennomsnittet. Jeg får muligheten til en samtale.
Jeg ser henne i øynene og forteller henne hvor god hun er. Hun smiler
forsiktig. Hun er ett skritt nærmere å få realisert drømmen sin.