Hei, «vanlige kleskjeder»!
Dere gjør det jævlig vanskelig for meg å pleie de sunne verdiene mine. Jeg bare lurer på, gjør dere det med vilje? Jeg vet veldig godt at kroppen min ikke sier noe om min verdi som menneske. Den sier ingenting om mine etiske holdninger, om jeg er en lojal venn, om jeg er en omsorgsfull søster, om jeg er en god lærer, om jeg har en meningsfylt tilværelse.
Men hver gang jeg er i en butikk kommer det pinlig tydelig frem at min fasong ikke er den dere satser på når dere lager klær. Jeg må opp i svimlende høye størrelser for å finne noe som passer, og ofte passer ikke det største dere har heller.
Jeg vet veldig godt at jeg ikke står i fare for å bli underernært med det første. Men jeg vet også veldig godt at jeg ikke er ekstremt overvektig. Og om jeg hadde vært det, hadde det vært for mye forlangt å kunne kjøpe klær i vanlige butikker?
Elefantbein
Med en aktiv hverdag og en times gåtur hjem fra jobb, har jeg allerede gått over en mil i godt tempo i dag. Jeg liker å se på meg selv som sexy-lubben, sterk og sprek. Men i det jeg kommer inn i prøverommet, er det dette jeg ser: Bleik. Feit. Elefantbein. Kviser. Strekkmerker. Ringer under øynene. En mage som ser ut som den har absorbert alle andre mager i en kilometers radius.
Tror kanskje gulvet snart slår sprekker under vekten min. Dagens aktivitet annullert. Og jeg får ikke på meg det jeg vil prøve. Og det hadde vært helt greit, hvis ikke det hadde vært for at det samlede kommersielle media forteller meg hver eneste dag på alle mulige måter at det er jeg som er feil. At for å være vellykka må jeg se bra ut, og for å se bra ut må jeg fylle en pepperkakeform jeg ikke er i nærheten av, og ikke vil jeg det heller.
Ingen «riktig» størrelse
Heldigvis for meg, er jeg en ganske robust person. Jeg tørker tårene og gir speilet fingeren. Banner litt ekstra høyt på vei hjem. Også setter jeg meg ned, nyter et glass rødvin og spiser risotto uten lettprodukter til middag, vel vitende om at i morgen blir nok en aktiv dag, og jeg er en sunn og frisk kvinne.
Men det, kjære kleskjeder, er det veldig mange som ikke klarer å si til seg selv. Folk som er slankere, bredere, høyere, lavere, lysere eller mørkere enn meg. Den turen til klesbutikken, eller den reklameplakaten, eller det slagordet, var det som gjorde at de droppa middagen og jogga til de svimte av i stedet. Det er faktisk deres ansvar, kleskjeder.
Slutt å nøre opp under en idé om en idealkropp! Slutt å la de store klesplaggene være de «sjeldne» plaggene! Slutt å promotere én størrelse som den riktige størrelsen. Begynn med å tilpasse dere flere typer kropper! Begynn med å promotere sunnere holdninger! Begynn med å lage klær for alle kroppsbygninger, størrelser, legninger, hudfargetoner!
Gi meg en etterlengtet mulighet til å bruke så veldig mye mindre angst og krefter på å finne klær, så jeg kan bruke tida mi på ting som betyr noe. Såpass forventer jeg av dere. Ta kontakt hvis dere lurer på noe.
Hilsen kvinne (28), sanger, lærer, tegner, søster, kjæreste, nerd – men for helvete ingen papirdukke.
Følg debatten: og
