Det hersker liten tvil om at Norge ligger høyt oppe på lista over miljønasjoner. Ti prosent av norske bistandspenger går til miljøvern. Vi har i følge myndighetene bidratt til at avskoging i Brasil har minsket med 70 prosent de siste årene.
Men her hjemme har vi ikke trua.
Klager over miljøpolitikken
I oktober 2010 fikk norske myndigheter skryt fra blant annet den amerikanske delen av WWF for sitt arbeid for miljøet. I anledning dette gikk Rasmus Hansson, daværende generalsekretær i WWF Norge, ut og motsa sin søsterorganisasjon. Norge er ikke like flinke som det internasjonale samfunnet skal ha det til, mente han.
FØLG DEBATTEN:
Han er ikke alene om å mene dette. Hver måned hører vi norske miljøtopper klage over norsk miljøpolitikk. Kvotene er ikke dyre nok, oljen ødelegger og politikerne kommer med tomme løfter.
Hvis resten av verden ser på oss som en del av miljøeliten, hvorfor ser ikke vi her hjemme det slik?
Maraton for pensjonister
Vi lever i en verden hvor de to mektigste landene, Kina og USA, nektet å undertegne Kyoto-avtalen, en avtale som blant annet skal sinke den globale oppvarmingen. Når vi konkurrerer i samme klasse som land hvor folk må gå med maske i storbyene og land hvor oljen har forurenset enorme områder grunnet lekkasje, så betyr ikke nødvendigvis det at vi er best så mye. Hvis du vinner en maraton hvor du er den eneste under 70, så sier vel kanskje det heller at konkurrentene er i dårlig form, enn at du er suveren.
I en kronikk i Morgenbladet, uttalte Rasmus Hansson at nordmenn kanskje ikke var så interessert i miljøvern. Hvis man sammenligner WWF i Norge med den svenske organisasjonen, har norske WWF ca. 14.000 medlemmer, mens WWF Sverige har rundt 200.000 medlemmer.
Det er en velkjent sak at dersom en politisk handlingsplan skal få fotfeste, må folk ønske det. I Norge har vi hverken en stor miljøbevegelse eller et stort miljøparti, men de miljøvernerne vi har er både høylytte og utdannede. Dette er en god kombinasjon når man skal takle politikere, men kan fort virke avskrekkende på mannen i gata. I jakten på et karbonnøytralt Norge, er dette en av flere kjepphester.
LES OGSÅ: Frykten for flåtten
Blekkulfgenerasjonen
Da jeg var liten ble miljøengasjementet sikret i en ung alder. Alle som er født på slutten av åttitallet husker Blekkulf. Bruk hodet, vi har bare en klode. Vi sang med til kassetter og fargela havbunnen der Blekkulf og vennene hans bodde. Vi lærte at resirkulering var kult. Barna som vokser opp i dag, er miljøagenter. De har lov til å be pappa om å skru av bilen på tomgang, og de blir ikke «sinte, bare veldig skuffet».
Og det fungerer! Kanskje fordi de er redde for aldri mer å kunne bygge snømann, eller fordi isbjørner er søte (som en gang i tiden var mitt favorittargument), men de presser på sine foreldre. Og foreldrene gjør som barna sier.
Men hvor lenge varer det? Blekkulf og Miljøagentene har samme problemet. Deres målgruppe er barn mellom fire og ti. Og selv om noen av oss fortsetter å tenke miljø, så faller like mange fra. Det blir kulere å kaste søppel på gata enn å rydde opp og resirkulere.
Må miljøkjempere ha hennahår?
Så hva skal man gjøre for å holde på engasjementet? Det finnes ungdomsorganisasjoner, men for en utenforstående, kan det virke som om ildfarget hår og veganisme er medlemskrav. Aktivismen er ikke død, men den lever ikke i beste velgående. For en utenforstående kan de norske miljøorganisasjonene fort virke negative og bedrevitende.
I flere kronikker de siste årene har både miljøbevegelsen og politikere ønsket samarbeid, men gjerne i siste avsnitt av en krass kronikk hvor den andre parten undergraves. Dette er kanskje ikke den beste veien å gå for å sikre samarbeid og oppslutning. Hvis du vil arbeide med og engasjere en gruppe mennesker for å nå et felles mål, lønner det seg ikke å starte samarbeidet med krass kritikk. Det kan hende at begge sider ville tjent på å fokusere på det positive og konstruktive.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Ting har blitt bedre
For det er liten tvil om at de norske miljøaktørene har positiv innvirkning på Norge og verden. Vi er faktisk blant de beste. Selv om det kan virke som om ingenting skjer, så har ting blitt bedre. Det forsvinner ikke lenger 100 fotballbaner med regnskog hver dag i Amazonas. Vi er nede i 30. Det er fremdeles alt for mange fotballbaner, men utviklingen går i riktig retning.
Det kan vi blant annet takke norske politikere og frivillige norske organisasjoner for. Ved å verne skog, åpne for miljøvennlig drivstoff og jobbe for lavere utslipp, bidrar vi til å minske oljens nødvendighet. Alle monner drar.
Så det viktigste de norske miljøorganisasjonene og politikerne kan gjøre for å sikre videre fremgang, er å sikre engasjementet. Slutt med drittkastingen og prøv heller å engasjere mannen i gata. For i et demokrati er det faktisk han som bestemmer og bidrar til at ting gjennomføres.
