Hopp til innhold
Kronikk

Jeg er fra «Fødested ukjent»

Nye regler gjør at vi som er født i ikke-vestlige land får oppgitt fødested som «ukjent» i passet. Med det blir deler av min allerede tveeggede identitet borte med et pennestrøk.

Passbilde

Mitt første pass fra Filippinene, utstedt i 1990. Norske myndigheter har nå valgt å gjøre ugyldig fødselsdokumenter fra en rekke land. Det får meg som utenlandsadoptert til å føle meg opprinnelsesløs, skriver artikkelforfatteren.

Vi som er adoptert fra land utenfor Vesten er vant til å befinne oss i en identitetskrise i løpet livet. Ikke er vi ordentlig norske, og vi har heller ingen kulturell tilhørighet til landet vi ble født i – noe mange feilaktig antar at vi adoptivbarn har.

Mange adoptivbarn har også en uklar fortid, fordi de har lite konkret informasjon og svært få ankerpunkter som kan definere bakgrunnen deres. For mange er fødelandet og fødestedet det eneste de har av informasjon.

Fra og med 2. juni ble fødselsdokumenter fra Kosovo og 30 ikke-vestlige land ugyldiggjort av norske myndigheter – uten at det har blitt ytret noen annen årsak enn at Folkeregisteret har besluttet at dokumentasjon fra «gruppe 2-land» ikke kan godkjennes i Norge. I Norge har mange utenlandsadopterte bakgrunn fra blant annet Sri Lanka, Filippinene og en rekke afrikanske land. Alle disse nordmennene vil nå miste fødestedet sitt i passet.

Vet når og hvor jeg ble født

Jeg ble født i Quezon City, Manila den 20. august 1989 av en kvinne som kalte seg Victoria Gocong. To dager senere forsvant hun sporløst, og ble en av de mange ukjente ansiktene i millionbyen Manila. Ett år senere tok mine foreldre meg med til Norge – mitt nye hjemland. Her vokste jeg opp rett utenfor Oslo, i et homogent samfunn der vi ikke var mange «vestkantsvartinger» – eller «vestkantgulinger».

Jeg vokste opp omgitt av norsk hverdag og etnisk norske personer. Jeg føler meg 99 prosent norsk, men utseendet mitt gjør at mange nordmenn velger å omtale meg som innvandrer. Da jeg studerte og arbeidet utenlands i Spania, Tyrkia og Malta, opplevde jeg at folk hadde store problemer med å forstå at jeg er faktisk kom fra Norge.

Med Folkeregisterets nye regler blir jeg nå en mann med ikke-vestlig bakgrunn og ukjent fødested.

I tillegg til utseendet mitt, har jeg en turkis perm som minne om at jeg er fra et annet land enn Norge. I denne permen har mine foreldre samlet alt som omfatter fjernadopsjonen av meg. Dette er dokumenter fra sykehus, barnehjem og filippinske myndigheter som forteller om hvordan de etterlyste min biologiske mor gjennom radio og TV, før jeg, omtalt kun som «The Boy», ble erklært forlatt av min biologiske mor og oppført som barn av staten.

Verdiløs perm

Min historie er ikke unik, for mange adoptivbarn er en slik perm det sterkeste verktøyet for å forstå sin opprinnelse. For tro meg – alle utenlandsadopterte har en slik perm, og i min perm har jeg det nærmeste jeg kommer en fødselsattest. En kopi av et dokument med tittelen «Certificate of a foundling» – en hittebarnattest. En engelskspråklig attest undertegnet og stemplet av lokale myndigheter. I denne permen har jeg et håndfast bevis på hvor jeg kommer fra, og historien om hvor, og når jeg ble født.

Informasjonen har fram til nå vært godtatt av Folkeregisteret og øvrige ansvarsinstanser for passutstedelse.

Informasjonen har fram til nå vært godtatt av Folkeregisteret og øvrige ansvarsinstanser for passutstedelse. Men den 2. juni i år ble denne permen erklært verdiløs i myndighetenes øyne – noe jeg føler stigmatiserer adopsjonsbarn som utlendinger, og fratar meg muligheten til å bevise for meg selv og staten at jeg er faktisk er født i Manila.

Opprinnelsesløs

Jeg er altså ikke helt norsk. Jeg er heller ikke filippinsk, men jeg ble født der, og anser stedet som et holdepunkt i mitt liv. Dét faktum at min «fødselsattest» nå blir ansett som ugyldig, og jeg blir ansvarliggjort for mangelfulle rutiner hos myndighetene på Filippinene for 26 år siden, gjør at jeg føler jeg blir mistenkeliggjort og fremmedgjort i eget land.

Jeg har lenge vært opptatt av at identitet og forståelsen av hudfarge ikke skal ha noe å si for om man regnes som norsk eller ei. For noen år tilbake snakket jeg på TV2s God morgen Norge om mediesaker som setter negativt fokus på at gjerningsmannen har utenlandsk bakgrunn eller ikke-vestlig bakgrunn – uten at det har noen relevans for artikkelens innhold. Jeg ønsket å sette søkelyset på at denne praksisen skaper en «oss – mot – dem»-mentalitet.

Denne lovendringen er en korttenkt løsning, og jeg vil at Folkeregisteret lar oss brune nordmenn beholde vårt fødested.

For selv uten fremmedkulturelle elementer i livet, men med et utseende som tilsier at jeg er fremmedkulturell, faller jeg og de andre utenlandsadopterte mellom to stoler. Med Folkeregisterets nye regler blir jeg nå en mann med ikke-vestlig bakgrunn og ukjent fødested. Det er ikke en behagelig posisjon å befinne seg i for en som anser seg selv som 99 prosent norsk.

Større skille mellom hvite og brune

Flere studier viser til at utenlandsadopterte kan lide av psykiske plager som følge av relasjonsbrudd eller identitetskriser. Denne lovendringen styrker risikoen for at nettopp psykiske lidelser kan oppstå hos barn og voksne som er adoptert fra «gruppe 2-land».

Jeg har følgende oppfordring og spørsmål til Justisdepartementet og Politidirektoratet:

  • Foreta en grundig vurdering av om det er fare for at det kan bli en psykisk belastning for personer som blir fratatt fødestedet sitt i passet.
  • Vil dette skape et større skille mellom hvite og brune nordmenn?
  • Hvilken innvirkning vil fødested ukjent ha i forhold til internasjonale reiser og passkontroller i andre land?

Denne lovendringen er en korttenkt løsning, og jeg vil at Folkeregisteret lar oss brune nordmenn beholde vårt fødested. Vi adoptivbarn er like norske som nordmenn ellers, uansett hudfarge.

FØLG DEBATTEN: Facebook og Twitter