NRK Meny
Kronikk

Jeg er en klimafortrenger

Vi nordmenn er ikke klimafornektere. Vi er klimafortrengere, med en unik evne til å ignorere det vi vet og fortsette som før.

Oljeplattformen Odin Drill

Norsk olje og gass er reinere enn utenlandsk, akkurat som norsk korrupsjon er reinere enn utenlandsk, skriver Carl Morten Amundsen om norsk klimafortrenging.

Foto: Thorberg, Erik / SCANPIX

Nordmenn flest tror på FNs klimapanel. Vi blir sågar forarget på dem som ikke tror at menneskene har noe med temperaturøkningene å gjøre; amerikanske republikanere eller en norsk finansminister.

Nei, vi nordmenn fornekter ikke, vi fortrenger. Fornekterne blir færre og færre. Fortrengerne derimot, er i flertall. Vi har utviklet evnen til å ignorere det vi vet, og slik kan vi kan fortsette å leve som før.

For bistand å regne

Når arbeidsledigheten stiger, og vi vil etablere industriarbeidsplasser, så gjør vi det slik vi har pleid å gjøre det i 45 år: Vi bygger ut et nytt olje- eller gassfelt. Og det ser ut til at vi har tenkt å fortsette slik også nordover, forbi iskanter – gamle og nye, så havvannet spruter om riggen!

Fornekterne blir færre og færre. Fortrengerne derimot, de er mange.

Carl Morten Amundsen

Norsk olje og gass er reinere enn utenlandsk, akkurat som norsk korrupsjon er reinere enn utenlandsk. Norsk korrupsjon er som kjent nærmest for bistand å regne.

Mental fortrengningsteknikk

Det er særlig sosialdemokratiet som har utviklet denne mentale fortrengningsteknikken til fullkommenhet. Man forsøker å oppheve motsetninger og skape såkalte «vinn-vinn-situasjoner» overalt. Det er ikke for ingenting at vår egen Gro Harlem Brundtland, under slagordet «Ild og vann – hand i hand», ble hele verdens «miljøvernminister».

Norsk olje og gass er reinere enn utenlandsk, akkurat som norsk korrupsjon er reinere enn utenlandsk.

Carl Morten Amundsen

Det var hun som fant opp «bærekraftighet», et av vår tids mest (mis)brukte politiske begrep. Det var hun som la opp til at økonomisk vekst og miljøvern ikke står i motsetning til hverandre.

Ja, at det i grunnen finnes det ikke interessemotsetninger i det hele tatt. Ikke mellom arbeid og kapital, ikke mellom natur og industri, ikke mellom nord og sør, ikke mellom periferi og sentrum, ikke mellom nedrustning og opprustning. Legger vi godviljen til har vi ikke problemer, bare utfordringer, og alt henger sammen med alt.

Forbløffende få kroner

Siden markedsøkonomi og økologi går opp i en høyere enhet, utvikler vi kvotesystemer som til og med gjør det mulig å tjene gode penger på klimautfordringen (som nettopp er en utfordring, ikke et problem).

Kvotesystemene fungerer slik at nordmenn kan betale noen kroner – forbløffende få faktisk – og på den måten vise internasjonalt ansvar ved å både løfte de fattigste landene og redusere utslippene der det er mest kostnadseffektivt å ta dem.

Vi har ikke problemer, bare utfordringer, og alt henger sammen med alt.

Carl Morten Amundsen

Ingen makter som norske sosialdemokrater både å være intenst opptatt av «den største utfordring i vår tid» og utbygging av fossil energi på samme tid. Denne nyskapende politiske og intellektuelle posisjonen gjør det mulig å være like glødende engasjert for klima som for oljeutvinning.

Ja, norsk oljeutvinning vel å merke, for ellers blir utvinningen bare utenlandsk isteden, og alle vet at norsk utvinning er reinere og bedre.

Høyre-folkene ler sarkastisk

Høyrefolkene har for så vidt sett at sosialdemokratene sliter med ett bein i jolla og ett bein på land. De ler sarkastisk, men ikke så høyt at sosialdemokratene hører dem, for de vet at det blir mer utbygging og leverandørindustri og oljekonferanser og sjakler og wirer og rør når de er på parti med sosialdemokratene. Og det er best for NHO, og det som er best for NHO er best for Norge.

Ingen makter som norske sosialdemokrater både å være intenst opptatt av «den største utfordring i vår tid» og utbygging av fossil energi på samme tid

Carl Morten Amundsen

Sosialdemokratene prøver virkelig både å dra ut med den lille båten sin og å være igjen på kaia. De vet at det er vanskelig, og de strever med det, og det er denne strevingen som er det politiske prosjektet.

Fornekterne? Nei, de bryr seg ikke om småbåter. Der er det full fart på vannscooteren med kortreist bensin fra Statfjord C ut i solnedgangen.

Fortsetter som før

Ingen behersker fossil fortrengning så godt som nordmenn. Og det gjelder politiske aktører av ulike farger og former. Vi greier å glemme at vi fortsetter som før.

Men nå spørs det om ikke tida er inne til å riste av oss karbonamnesien – det kollektive fossile hukommelsestapet vårt – og konfrontere oss med alvoret. At vi ikke er i en vinn-vinn-situasjon. Konflikter fins, interessemotsetninger.

De som tjener på oljeindustrien, og dem er det mange av i Norge, gir seg ikke uten kamp. Det er NHO og oljeselskap, men også norske kommuner og titusenvis av mennesker som er redde for arbeidsplassene sine.

Nå spørs det om ikke tida er inne til å riste av oss det kollektive fossile hukommelsestapet vårt.

Carl Morten Amundsen

Når omfanget av all avhengigheten går opp for en, kan det være lett å hengi seg til fortrengningen igjen, og mumle til seg selv at vi bare skal ha litt is i magen. Vi kan jo satse på at vi har fått bedre teknologi om noen få år, noe som kan få fart i dette «grønne skiftet» som alle vil ha. Unntatt de som er ute og kjører vannscooter i solnedgangen, altså.

Vi kan utsette dette litt, kan vi ikke det da? Is i magen? Spørsmålet er om isen fremdeles er der i magen, eller om den har smeltet samtidig med den gamle iskanten.

Les også: