Jeg heter Inger, og dere er ikke så veldig opptatt av meg. Jeg har skjønt det, ta det helt med ro. Men dessverre eksisterer jeg likevel, selv om dere tydeligvis håper at jeg forsvinner hvis dere overser meg og mine likemenn og -kvinner mange nok ganger.
Grunnen til denne ærlige, men nokså deprimerende innsikten, er at dere, Stortinget, har valgt å ikke innlemme FNs konvensjon om funksjonshemmedes rettigheter (CRPD) som en del av Norges lover.
Det ble lagt merke til i FN, og det ble lagt merke til av oss som er funksjonshemmet i Norge. 92 FN-land har gjort konvensjonen til nasjonalt lovverk, men Norge vil vi ikke gi funksjonshemmede et omfattende lovverk som beskytter mot diskriminering. Det blir rett og slett litt for brysomt.
Jeg har kostet velferdsstaten en del, med jevnlig oppgradering av høreapparat siden jeg var ti, hjelpemidler og CI-operasjon. Jeg antar likevel at jeg har gitt like mye tilbake. For heldigvis gir jeg jo tilbake også, slik de fleste funksjonshemmede gjør. Jeg står i jobb. Jeg betaler skatt. Det har jeg alltid gjort.
Jeg gjør mitt beste for at sønnen min skal bli en kjernekar, jeg er med på dugnader, jeg baker kaker til skoleavslutninger. Faktisk er jeg nokså vanlig, jeg deltar i samfunnet og gjør stort sett det samme som andre damer på 44 gjør. Men jeg har to høreapparater, og jeg kommer regelmessig i situasjoner som ikke er så hyggelige på grunn av dem. Noen av dem er direkte ubehagelige. Det har de alltid vært.
Kjære storting, dette bryr ikke dere, har jeg skjønt. Storsamfunnet står ikke klart til å ta meg imot hvis jeg faller, blir diskriminert eller tilsidesatt på grunn av hørselen min. Jeg har ikke de samme juridiske menneskerettighetene som flertallet i Norge, og uansett hvor mye skatt jeg betaler, hvor mange dugnader jeg er med på, hvor mange kaker jeg baker til frivillighetsarbeid, kan ingenting forandre på det. Jeg er ikke god nok for dere, kjære storting, jeg skjønner greia.
Fremskrittspartiet mener det er å slå inn åpne dører å godta FNs konvensjon om funksjonshemmedes rettigheter (CRPD) som en del av Norges lover. Denne konvensjonen ville, hvis den var en del av norsk lov, juridisk sikret oss med nedsatt funksjonsevne «like muligheter til å realisere våre menneskerettigheter, samt å bygge ned hindre som vanskeliggjør dette. Konvensjonen skal bidra til å motvirke diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne.» (sitat fra innledningen til FNs Konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne).
Resten av regjeringen og Stortinget er enige i at konvensjonen er unødvendig, med unntak av Rødt og SV. Den samme regjeringen vil forandre på abortparagrafens 2c. Hvor ble det av de vakre tankene om vern av liv, bort med sorteringssamfunnet og fram med nestekjærlighet som dere kjørte så hardt på i abortdebatten? Gjelder de ikke lenger, når barnet har tatt sitt første åndedrag?
Hva skal egentlig til for at et menneske blir bra nok for dere? Hva skal til for at et menneske er godt nok til å vernes og støttes hvis det opplever diskriminering? Det jeg gjør er tydeligvis ikke nok. Vi funksjonshemmede trenger ikke et bedre lovverk mot diskriminering ifølge dere. Og det er klart, hvis man går hardt nok inn for det og jevnt over klarer å styre unna saker som tar opp funksjonshemmedes hverdag, ikke vil eller evner å sette seg inn i deres levekår, er dette en helt plausibel tanke.
Hvis det å innlemme FNs konvensjon om funksjonshemmedes rettigheter (CRPD) i norsk lovverk er å slå inn åpne dører, kan dere jo bare gjøre det? Står dørene allerede åpne, har dere jo allerede alt på plass.
Muligens er det sånn at dørene egentlig ikke var så åpne likevel, det virker som denne konvensjonen ble litt for brysom og ubehagelig i verdens mest likestilte land.
Kanskje tar dere sjansen på at vi funksjonshemmede fortsetter med å ikke bråke så fælt og aller helst forsvinner av oss selv?