Jeg ble voldtatt av en venn

Vi som har opplevd å bli voldtatt av én vi kjenner, ønsker ikke statistikk. Det vi ønsker oss er å få være verdige ofre.

Overgrep

Hva gjør en henleggelse av en voldtekstanmeldesle med de «uverdige» ofrene? Kronikkforfatteren forteller om sine opplevelser. Illustrasjonsfoto.

Foto: Flickr / Emily Mucha (CC BY-ND 2.0)
Kronikkvignett Ytring

Nå er det ett år siden jeg ble voldtatt. Dette året har vært helt spesielt. Mitt andre år på videregående ble ikke som alle andres. Han var kjekk, spilte gitar og var omtenksom. Slik opplevde jeg ham helt frem til den dagen jeg våknet, fortsatt full, av at hodet mitt ble slått i veggen og at han var inni meg.

Den skremmende sannheten

Media forteller aldri om hva det gjør med en person å bli voldtatt av én man kjenner, men viser heller til statistikk over antall voldtekter som er begått. Man prøver så godt man kan å finne løsninger og forklaringer på hvorfor det er så mange flere fylle- og sovevoldtekter. Men vi som har opplevd å bli voldtatt av én vi kjenner, ønsker ikke statistikk. Det vi ønsker oss er å få være verdige ofre.

Vi vil ikke høre at vi som jenter må ta alle disse forholdsreglene. For ærlig talt: skal ikke vi som jenter få lov til å pynte oss og omgå andre voksne mennesker slik som gutta? Vi kan ta så mange forholdsregler vi bare makter, men det er ingen garanti for ikke å bli rammet. Det er den skremmende sannheten.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook

Følte meg verdiløs

Mitt andre år på videregående kan deles inn i tre.

Første del startet da jeg akkurat hadde opplevd overgrepet. Jeg klarte ikke jobbe på skolen, jeg klarte ikke konsentrere meg og jeg hadde ingen anelse om hvorfor. Jeg følte meg verdiløs.

«Jeg klarte ikke jobbe på skolen, jeg klarte ikke konsentrere meg og jeg hadde ingen anelse om hvorfor. Jeg følte meg verdiløs.»

Anonym

I en samtale med en venninne skulle jeg fortelle henne hvorfor jeg mente at det var mange gutter som ikke eide respekt og begrunnet det med å fortelle henne om hva jeg hadde opplevd. Jeg tenkte ikke på hendelsen som en forbrytelse, men som en stor påkjenning jeg ikke hadde evnen til å begrunne.

Etter noen dager fortalte hun meg at hun hadde snakket med politiet og at dette var, etter definisjon, voldtekt. Og det er her del to av året mitt starter. Med vissheten om at hva jeg hadde opplevd kunne henges på knaggen «voldtekt».

LES OGSÅ: Voldtekt i likestillingslandet

Lettelse

På en måte er det helt umulig å beskrive lettelsen over endelig å forstå meg selv igjen; forstå hvorfor jeg hadde oppført meg slik jeg hadde; og vite at dette ikke er hverdagslig. Men så kom alle spørsmålene og tankene. Hva gjør jeg nå? Kan jeg egentlig kalle meg voldtatt? Jeg ble jo ikke holdt inntil en vegg i en mørk bakgate?

Han var i samme vennegjeng som meg. Det ble vanskeligere og vanskeligere å se på ham, og høre mine egne venner snakke om ham.

Anmeldelsen

Etter en tid, et halvt år etter overgrepet, anmeldte jeg ham. I bortimot fire timer satt jeg inne hos politikvinnen og ble stilt så mange spørsmål at man skulle tro det var løgn. «Jeg husker ikke», ble svaret mitt på over halvparten av spørsmålene.

HØR OGSÅ: Voldtatt og henlagt

«Selv om jeg svarte så godt jeg kunne på hvor han hadde hendene sine til ethvert øyeblikk og hva slags ansiktsuttrykk jeg selv hadde, følte jeg meg ikke bra nok. Jeg var ikke flink nok for politiet.»

Anonym

Jeg satt med følelsen av at jeg solgte meg selv og saken min. At jeg ikke lenger kunne kalle det min historie, men at det nå var politiet som eide saken. Og selv om jeg svarte så godt jeg kunne på hvor han hadde hendene sine til ethvert øyeblikk og hva slags ansiktsuttrykk jeg selv hadde, følte jeg meg ikke bra nok.

Jeg var ikke flink nok for politiet.

Jeg skulle ha anmeldt et halvt år tidligere, jeg skulle ha dratt til et voldtektsmottak og jeg skulle ha husket hver eneste detalj.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Twitter

Mine venners venn

Den tredje delen av året mitt var ventingen. Jeg fikk beskjed at jeg skulle få et brev i posten. Det kunne være en henleggelse på grunn av bevisets stilling, eller det kunne være en innkallelse til retten. «Dommen» skulle havne i samme postkasse som reklame for momsfritt grønt på Kiwi gjør. I ventetiden var det mange spørsmål som gnagde. Har han fått vite om anmeldelsen? Har han vært inne til avhør?

«Jeg beskrev det som å lese en erotisk novelle med seg selv som hovedperson, presentert til politiet som en sannhet.»

Anonym

Jeg fortalte det til mine nærmeste. Problemet med å ha felles venner med din egen overgriper, er at alle så inderlig skulle ønske det ikke stemte. At det hele var en misforståelse. Alle avsluttet med å fortelle meg at de fortsatt kom til å være venn med ham, men at de selvfølgelig forstod at det var en «ubehagelig» opplevelse.

LES OGSÅ: Voldtektslovgivning til bry

Skal ikke få stjele gleden

Så kom «dommen» helt på slutten av skoleåret. Henlagt på grunn av bevisets stilling. Gjennom advokaten min fikk jeg lese hans avhør. Den opplevelsen kommer jeg aldri til å glemme. Jeg husker jeg beskrev det som å lese «en erotisk novelle med seg selv som hovedperson, presentert til politiet som en sannhet».

Det var nå jeg begynte å bære sinne. Mye sinne. Fordi ingen kjeftet på ham. Hvordan skulle han lære? Hvordan skulle han forstå? Politiet hadde ikke kjeftet på ham, våre felles venner hadde ikke kjeftet på ham. Alt jeg ønsker er at det er noen andre enn meg som kan fortelle ham at det han gjorde ikke var greit. Hvordan skal han noensinne forstå, om ingen forteller ham det?

Så hva gjør det med oss å være en del av de «uverdige» ofrene? Jeg kunne ha ramset opp alt jeg føler og sliter med i ettertid.

«Alt jeg ønsker er at det er noen andre enn meg som kan fortelle ham at det han gjorde ikke var greit.»

Anonym

Tro meg, det er ikke tanker og handlinger jenter som skal starte sitt siste år på videregående skal behøve å forholde seg til. Men en siste tanke vil jeg dele: aldri skal noen få stjele gleden min av å flørte med gutta.

NRK Ytring har valgt å anonymisere forfatteren av hensyn til både skribenten selv og de involverte i hendelsene hun beskriver. Et slikt unntak fra våre generelle retningslinjer gjør vi fordi kronikken behandler et problemfelt som vanskelig kan belyses på annen måte.