Kronikk

Japansk akkardans og sjøpølsesang

Det er så jeg har vansker for å tro at dette landet egentlig finnes.

Japan tempel og skyskraper, ingress

Hvem skulle tro at de tilsynelatende prektige japanerne står bak historiske tresnitt som fremstiller alt fra prompekonkurranser til orgier, skriver kronikkforfatteren. Bildet viser Sensō-ji tempelet i Tokyo.

Foto: YUKI IWAMURA / AFP

Endelig skal forunderlige, komplekse Japan ønske velkommen til sommer-OL, ett år på overtid. Nå er verdens øyne rettet mot skjermene og de svetteblanke, prustende atletene.

Som en del av forberedelsene sine, inviterte Olympiatoppen meg til å møte de norske utøverne og teamet deres for å snakke om japansk kultur.

Jeg følte at jeg sto der og diktet opp alt sammen.

Jeg fortalte om landets historie, viste fram bilder av verdens eldste keramikk, fortalte om byggingen av tempelbyen i Nara, og om den estetiske gullalderen da Kyoto var hovedstad.

Jeg snakket om mer enn 200 år i streng isolasjon fra omverden, om nasjonalisme, annen verdenskrig og gjenreisingen under amerikansk kontroll i etterkrigstiden.

Jeg ramset opp grunnleggende skikk og bruk, og delte noen av mine sterkeste Japan-opplevelser, inkludert et par feiltrinn og flauser.

Da jeg sto der på podiet, inntraff en merkelig fornemmelse som jeg av og til kan få når jeg forteller om Japan: Jeg følte at jeg sto der og diktet opp alt sammen.

Akkardansen i Hakodate, for eksempel. Min forrige reise avsluttet jeg i havnebyen nord i Japan hvor de har et oppheng i at alt skal knyttes til akkar, altså blekkspruten.

Der finner du akkardesign på kumlokkene og akkar i logoen til de lokale bedriftene. Turistsjappene selger akkarspeil, akkarnøkkelringer og karameller med akkarsmak. Elevene på barneskolen har i mange år måttet lære en teit akkardans på barneskolen.

Den samme følelsen av å lyve dukker opp når jeg skal fortelle om yokai-åndene i den japanske folketroen.

Du har Tenjoname, et vesen med kjempelang tunge som slikker i seg støv og skitt oppunder taket ditt. Futakuchi-onna, en kvinne velsignet med en ekstra munn i bakhodet, hvilket er oppsiktsvekkende.

Eller når jeg forteller om alle de ulike kappa, froskeliknende skapninger som lever i elver og innsjøer, og elsker å spise agurk og menneskers innvoller. Spesielt endetarmer og rektum.

Mens vi er i dette hjørnet: Hvem skulle tro at de tilsynelatende prektige japanerne står bak historiske tresnitt som fremstiller alt fra prompekonkurranser til orgier hvor både nonner, munker, rev og blekksprut deltar.

Selv i de hellige templene i Nara er det funnet malerier å rødme av. De er over tusen år gamle.

Hver gang jeg reiser til Japan, får jeg oppleve utrolige, nesten umulige ting.

Kan det stemme at landet kan skilte med svært spesialiserte grener innen lakk og lær og pisk og rep, men samtidig forfekte et gammeldags kvinnesyn og preges av kunnskapsløshet og fordommer mot homofile?

Fantes han på ekte, Japans fremste ekspert på sjøpølser, som fremførte sin egenkomponerte sjøpølsesang da jeg møtte på en kvegfestival på en liten øy i Sør-Japan?

Finnes overhode kvegfestivaler og bitte små, hjerteformede stillehavsøyer?

Har jeg egentlig noensinne sjekket inn på et toetasjes, vindskeivt pensjonat blant de blanke kontorbyggene i Tokyo og truffet en innehaver som elsker hardangersøm og femtakt?

Kan man faktisk for den nette sum av tretti kroner få bade i varme kilder som etter sigende skal kurere alt fra muskelsykdommer til nervøsitet og skrøpelige barn?

Drømte jeg, eller har jeg sjanglet karaokehes gjennom natten, og blitt viftet fram av et utenkelig antall menn med plasthjelm og lyskjegler, som i en moderne danseforestilling? De står der hele natten og vifter og vifter i tilfelle noen av oss nattugler skulle prestere å overse de utallige skiltene som opplyser om at det pågår gravearbeid ved fortauet.

Var det virkelig, opptoget hvor to meter høye, praktfulle lanterner ble trukket gjennom byen, for så å sendes brennende til havs?

Har jeg møtt rådyr i Tokyo?

Sett en fire tonn tung riskake heises med heisekran til seiersjubel fra en hel bydel i Nagoya?

Hver gang jegreiser til Japan, får jeg oppleve utrolige, nesten umulige ting. Hvordan er det mulig?

Min hemmelige frykt er at Japan nå skal gå inn i en ny isolasjonperiode.

Det nærmeste jeg kommer en forklaring er den endeløse kreativiteten som gjennomsyrer landet. Selv landets tilblivelse er spektakulær. Den kan meget grovt oppsummeres slik:

Åndene Izanami og Izanagi tar sin diamantbesatte kjepp og rører rundt i sølepytten som er universet.

Land skilles fra vann, og de 6.852 øyene som i dag er Japan, stiger fram.

Izanami og Izanagi går sammen og som det står skrevet: I en ærverdig forening forener de sine ærverdige deler. At de er søsken stusser man slett ikke over, problemet er at de gjør det i feil takt og stil.

Til slutt får de hjelp av en linerle av alle ting. Den slår med halen sin for å holde takten.

Et barn blir skapt. Det er solguden Amaterasu, og Amaterasu føder siden Jimmu, Japans aller første keiser.

Fra keiser Jimmu og fram til dagens keiser går verdens lengste, ubrutte rojale arverekke. Ifølge myten.

Det er to år siden jeg sist var i Japan, og det blir nok en god stund til jeg får reist for å sjekke hva som er sant og ikke. Hovedstadsområdet er i ny krisemodus på grunn av covid-19.

Min hemmelige frykt er at Japan nå skal gå inn i en ny isolasjonsperiode. At de skal gjøre som de har gjort før: Lukke seg inne og si sayonara til resten av verden.

Landet er kjent for å ikke ønske for mye innblanding. Det kan virke som de heller vil møte sin enorme eldrebølgeproblematikk med å utvikle roboter enn å mykne sin strenge innvandringspolitikk.

De norske utøverne får neppe stor bruk for foredraget jeg holdt for dem.

Kan de komme til å bruke pandemien som et hendig påskudd for å på nytt ta fram det gamle slagordet Sonno Joi! Leve keiseren og ut med alle rødskjegg!

Det er mulig jeg krisemaksimerer. Etter måneder med usikkerhet og avveininger blir det tross alt OL i Tokyo. De norske utøverne får neppe stor bruk for foredraget jeg holdt for dem.

Pandemien har lagt store begrensninger på delegasjonens mulighet til å bevege seg utenfor deltakerlandsby og stadion. De får neppe rusle rundt på egen hånd og skape egne, utrolige minner om sjøpølsesang, brennende lanterner eller akkardans.

Men når de olympiske lekene starter, når tartandekket dirrer under piggskoene, når startskuddet går og hundredelene raser, da er det nok som om landet utenfor uansett ikke finnes.