NRK Meny
Kronikk

Jaktroféet Snowden

Edward Snowden er nå Putins. En rasende Obama avlyser møtet i Moskva neste måned. Et allerede skrantende forhold har nådd et nytt lavmål.

Obama vs Putin

Barack Obama avlyste et møte med Vladimir Putin i kjølvannet av Snowden-saken. Forholdet mellom landene er i utforbakke. Her ser vi presidentene i de to landene under et møte i Nord-Irland i juni.

Foto: Evan Vucci / Ap

Etter seks uker i transittsonen på en flyplass i Moskva kunne varsleren Edward Snowden forrige uke spasere ut i det fri, etter å ha fått innvilget midlertidig asyl. Ikke er president Vladimir Putin typen til å la sjansen gå fra seg til å peke nese til USA, og heller ikke til å overse hvilken kilde til verdifull informasjon Snowden kan vise seg å være.

«For en gave til oss. God jul», sa Putin sarkastisk da Snowden først landet i Moskva. Russland ga først uttrykk for at han var uvelkommen, og at han måtte «slutte å skade våre amerikanske partnere». Disse uttalelsene kjøpte tid mens Russland vurderte hvorvidt Snowden var en ressurs eller en belastning.

Men hvordan landet Russland på det førstnevnte, når de visste hvilken provokasjon det innebar? For å forstå dette må vi ta en titt tilbake i tid, på hvordan det som for få år siden var et fruktbart samarbeid utviklet seg til å bli et spill med trassige trekk.

Et forhold i nedoverbakke

En årsak til at russerne tar sjansen på å provosere amerikanerne, er at de ser at de har lite å tape. Forholdet landene imellom har vært på bratt vei nedover de siste to årene. Det positive momentum som var mellom de da nyvalgte presidentene Obama og Medvedev i 2009, den såkalte «nullstillingen», er borte. I to–tre år hadde de to landene et godt samarbeid om nedrusting og Irans og Nord-Koreas atomvåpenprogram, og Russland bistod amerikanerne i Afghanistan ved å tillate NATO-transport i russisk luftrom.

'For en gave til oss. God jul', sa Putin sarkastisk da Snowden først landet i Moskva.

Ragnhild Holmås, statsviter

Så ble Putin, tross rapporter om omfattende valgfusk, gjenvalgt til president. Siden har Russland gått i en tydelig autoritær retning. At et regime er udemokratisk har ikke hindret USA fra å samarbeide før, om regimet har strategisk verdi for Washington.

Men strategisk spiller Russland en annen rolle nå enn i 2009. NATO trekker etter planen de fleste styrker ut fra Afghanistan neste år, og da vil ikke transportruten over russisk luftrom være like essensiell. Nedrustningen står på stedet hvil. Og ikke minst har Russlands støtte til Assad-regimet i Syria gjennom våpensalg og FN-veto økt avstanden mellom landene. Igjen står gjensidig mistro og retoriske sleivspark. (Opp med hånden den som oppriktig tror at USA ikke ville tatt imot en russisk varsler med åpne armer.)

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.

Øye for øye

Riktig dårlig stemning ble det likevel ikke før USA i desember i fjor innførte sanksjoner mot russiske menneskerettsforbrytere. Loven fikk navnet The Magnitsky Act, oppkalt etter en russisk varsler som døde etter mishandling i fengsel. Russerne ble rasende, og parerte med en lov som sanksjonerer amerikanske menneskerettsforbrytere, samt forbyr adopsjoner til USA. Snowden-affæren kan forstås som enda et trekk i dette spillet, og dråpen som fikk det til å renne over for USA – som viser avsky ved å avlyse møtet med Putin.

Russerne ser at de har lite å tape. Forholdet landene imellom har vært på bratt vei nedover de siste to årene.

Ragnhild Holmås, statsviter

Dette øye-for-øye-spillet er en yndet russisk taktikk, ofte kalt «whataboutism» – dårlig oversatt til «hva-med-deg-selv-isme» – der kritikk besvares med å påpeke hykleri hos anklageren. Ikke belær oss om menneskerettigheter, dere som torturerer fanger på Guantanamó. Ikke fortell oss hva vi skal gjøre med våre adoptivbarn, dere som dreper uskyldige barn med droner.

I lys av USAs harde behandling av andre varslere, og hvordan USA tvang Bolivias presidentfly ned etter mistanke om at Snowden var ombord, øynet Putin en gylden mulighet til å score poeng. Han kunne markedsføre seg som en rettferdighetens forkjemper vis-á-vis amerikansk maktmisbruk. Kanskje kommer dette behovet for å hevde seg over USA fra et mindreverdighetskompleks? Slik Brann-fansen godter seg når Rosenborg taper, koser Russland seg når USA får smake sin egen medisin.

Verdifull joker

I tillegg til å fungere som en nesestyver til USA, kan Snowden også ha vist seg for verdifull til å sendes videre til et annet land. Kreml har nok nøye veid ulempene ved amerikansk raseri mot fordelene Snowdens informasjon kan gi i etterretningsøyemed. Snowden kan framover belage seg på mer eller mindre uanmeldte besøk fra den russiske sikkerhetstjenesten FSB. Flere har påpekt at Snowden egentlig bare takker ja til en annen type fengsel.

Opp med hånden den som oppriktig tror at USA ikke ville tatt imot en russisk varsler med åpne armer.

Ragnhild Holmås, statsviter

Som det fengslete pønkbandet Pussy Riots tidligere advokat Mark Feigin twitret: «Snowden forstår ikke at å akseptere asyl i Russland er omtrent det samme som å takke ja til en arv fra en advokat i Nigeria på e-mail.» Ved å gi Snowden kun midlertidig asyl, og ikke statsborgerskap, forbeholder russiske myndigheter seg retten til å bruke ham som trumfkort i fremtidige politiske hestehandler. Snowdens fremtid er fortsatt usikker.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.

Utslag av antiamerikanisme

Begge parter har lenge anklaget hverandre for å se gjennom den kalde krigens linser, og det har etter hvert blitt en selvoppfyllende profeti. Antiamerikanske holdninger har kommet tilbake til Russland – eller kanskje ble de aldri borte.

Snowdens fremtid er fortsatt usikker.

Ragnhild Holmås, statsviter

Russiske opposisjonelle delegitimeres enkelt ved å anklages for å stå i med USA. Da bassisten i amerikanske Bloodhound Gang nylig simulerte å tørke seg bak med det russiske flagget under en konsert i Ukraina, utløste det vanvittige reaksjoner. Russiske myndigheter åpnet sak, på tross av at hendelsen ikke en gang skjedde på russisk jord, og politikere arrangerte demonstrasjon utenfor USAs ambassade. I dagens klima politiseres selv et rølpete amerikansk 90-talls pønkrockband.

«Dette er et dask i ansiktet på alle amerikanere», raste senator og tidligere presidentkandidat John McCain etter Snowdens asyl var et faktum. Det tar neppe nattesøvnen fra Putin.