Det skal handle om moral, krenking og hvor grensene går for hva man kan si og bedrive når man er folkevalgt, kjendis eller offentlig person.
Det skal handle om stortingspresident Eva Kristin Hansen, om tidligere visepresident Sverre Myrli, som plutselig hverken er visepresident eller rykket opp til presidentvervet.
Det skal til og med handle om joiking på Vålerenga-tribunen. Alle tre sakene fra Aftenposten sist onsdag.
Fra USA ser vi rettferdighetskamper utspille seg ved å demontere statuer av folk man ikke liker, eller som hadde holdninger vi ikke liker i dag.
Som garnityr, en dash hårreisende ord fra tidligere kringkastingssjef Einar Førde. Litt av en saus altså, men de henger sammen.
Og jeg skal forsøke å samle noen tråder i det kompliserte moralske landskapet som dukker stadig oftere opp: Hva det store «vi» kan tåle av handlinger og ytringer.
Konklusjonen kan jeg avsløre allerede: Vi tåler nok ikke rene tillitsbrudd. Vi tåler ikke for kreative fortolkninger av ganske rause økonomiske ordninger. Denne krisen vi nå står oppe i kommer til å løse seg.
Stortinget kommer ganske sikkert til å rydde opp, og de fleste kommer ikke til å våge for sitt bare liv å tøye regelverket. Vi kommer fortsatt til å ha tiltro til myndigheter, politikere, etater og Skatteetaten. Vi får ikke amerikanske tilstander, der avgrunnen mellom de styrte og styrende vokser, i Norge enda.
Men det vi virkelig må passe på er at det ikke vokser fram en kjiphetskultur som gir oss desinfiserte, trandrikkende og bakteriefrie ledere og politikere som aldri har fortalt en grisevits, eller vært nedi med hånda i løpet av sitt liv.
For vi kan se at grensene har snevret inn. Det gror fram en snurpete og krisemaksimerende holdning som, under dekke av å beskytte folket mot feil holdninger, vil avskjære meninger om de ikke er woke, politisk korrekte.
Se bare på han som var visepresident helt til onsdag, Arbeiderpartiets Sverre Myrli. Mye tyder på at han har blitt ofret på moralismens og woke-kulturens for-sikkerhets-skyld-alter.
Det er nemlig behendig lekket til mediene at han som 26-åring var kjæreste med en 18-åring. Dessuten har han visstnok fortalt en grisevits på et julebord i ungdommen. Nei, sånne folkevalgte kan vi ikke holde oss med, ser det ut til.
Hva hadde vært tålbart for en ny stortingspresident; hun 19 og han 21? Er åtte års aldersforskjell moralsk forkastelig? Og hvilke prinsipper ligger bak denne dulgte kastingen av en mann som burde vært soleklar favoritt til å rykke opp?
Forfatteren Philip Roth har interessante tanker om dette. Som Tommy Sørbø skriver om romanen «Menneskemerket»: Den beskriver «et ettermoderne samfunn som ikke lenger utholder livet og naturens ubegripelige mangfold og selvmotsigelser. Han forteller om mennesker som i redsel for ikke å ha den hele og fulle kontroll, forlanger at alle menneskelige relasjoner skal være basert på entydighet og politisk aksept, ikke bare når det gjelder seksualitet, men også i forholdet mellom kjønnene, mellom makt og avmakt og mellom rett og urett.»
For vi kan spørre om vi lever i en slags moralsk antibac-tid der vi ikke kan bli rene nok, der alt som stikker ut, kan være ukorrekt, skal vaskes og desinfiseres. Ingen moralsk basill er for liten til at den ikke må bort.
Det snakkes ofte om kjente personer som forbilder. Hva de gjør, tenker, røyker eller drikker blir oppfattet som en injisering av deres eventuelle dårlige sider. Det blir en-til-en overført til oss som blir kjent med dem.
Jeg tenker at våre ledere, politikere, sjefer, idrettsstjerner like gjerne kan være speilbilder, ikke nødvendigvis forbilder. Speilbilder av oss alle som både sterke og svake, med kvaliteter, feil og mangler. Å søke den ultimate renhet av alle, hele tiden, gjør at den menneskelige mosaikken, med mange farger, blir borte til fordel for det desinfiserte, kjedelige og prektige.
Dette fenomenet – å være så resolutt avvisende til det vi ikke liker – har en skyggeside. Den jødiske filosofen Hannah Arendt har skrevet om det å gjøre rasisme til et spørsmål om kollektiv skyld.
Det Arendt advarte mot, skriver medieviteren Alex Iversen, «spiller seg nå ut over alt, i form av politisk polarisering, eskalerende tribalisering og en vill heksejakt på alt og alle som ikke føyer seg etter de identitetspolitiske aktivistenes mytebilder».
For det er slett ikke sikkert at Klanens joiking mot Tromsø-spillerne er renheklet rasisme. Mer enn at deres stadige utfall mot «bønder» er det. Kanskje kan vi til og med le litt av det og gi honnør for kreativ tribunekultur.
Og det er slett ikke sikkert at en lystig og glad Sverre Myrli er en dårlig representant for folket selv om han kan begå en vovet vits.
Den britiske skribenten Douglas Murray skriver at mange mennesker finner i dag livsmening i en illsint og selvrettferdig jakt på mennesker de mener befinner seg på feil side av historien, politikken eller moralen.
Man kan undre hvor lenge tidligere kringkastingssjef Einar Førde hadde forblitt i jobben i vår tid etter at han skal ha kommet med følgende analyse: «Det er berre to typar menn som går med bunad: homsar og nynazistar».
Mye tyder på at en frodig, sjarmerende og politisk klartenkt mann som Førde hadde risikert alle de politiske vervene han faktisk fikk etter hans mange friske utsagn.
Kanskje han til og med har fortalt en vågal vits på et julebord som hadde spolert hans muligheter for å bli sjef i NRK? For han hadde kanskje rett da han visstnok sa: «Det gjeld å skaffe seg eit rykte som er så lurvete at du etterpå slepp unna med kva det skal vere».
Vi vet hva vi kan tillate, vi vet at rene underslag og overgrep er uakseptable. Og vi kjenner igjen en ordentlig drittsekk når vi ser en.
Men det vi bør diskutere er om ikke vi kan akseptere mer enn mange rettroende i dag tror. Jeg tror nemlig at vi tåler litt sleivete tribunesanger, en vits og noen tørste politikere.
Kanskje vi bare skal spørre når snurpemunnene bekymrer seg: Ble noen virkelig plaget, eller er det woke-mediale bekymringskonstruksjoner?
I en tidligere versjon ble ikke Tommy Sørbø sitert. Kronikken er derfor endret.
