«Jeg kjenner nesten mer på presset om å bli gravid nå, etter at jeg har født et barn», sa en venninne til meg.
Vi har hver vår smårolling, og begge prøver å få en til, men de lar vente på seg. Hun fordi hun stadig spontanaborterer, jeg fordi jeg fikk en fødselsskade som gjør at et embryo får vanskeligheter med å feste seg.
«Det er akkurat som om terskelen for å spørre folk om de skal ha barn er lavere når man allerede har ett», fortsatte hun.
Jeg har opplevd det samme selv. Midt i heftige hormonkurer for å få livmoren min mer hjemmekoselig, har jeg blitt spurt av fedre i barnehagen med barn på hver arm om jeg snart skal få flere. «Jeg gjør mitt beste,» svarer jeg, «men jeg har en fødselsskade som gjør det ganske vanskelig».
Mitt motto etter seks år med babyforsøk, har blitt å være like åpen og direkte i svarene mine som de som spør meg. Direkte spørsmål liker jeg i grunnen ganske godt, men jeg må trekke pusten før jeg svarer.
Men hvorfor blir jeg så ofte spurt om vi skal ha flere barn? Det har jeg klødd meg i hodet av, selv om jeg skjønner at det ikke er vondt ment.
Til tider blir jeg spurt ukentlig om når datteren min skal få et søsken. Når jeg svarer at jeg både har endometriose og en fødselsskade som heter Ashermans syndrom, som begge gjør unnfangelse og graviditet vanskelig, kommer spørsmålet raskt om vi tenker på adopsjon eller fosterhjem. Det har vi selvsagt vurdert, men ikke som en erstatning for en baby.
Et fosterhjem vil vi gjerne være en gang i fremtiden, men for oss er det viktig at det handler om barnets behov for et trygt hjem, ikke vårt behov for å være tobarnsforeldre.
I jaget mitt etter å bli gravid har jeg ikke helt klart å stoppe opp og tenke: Kanskje vi skal gi oss her? Kan det hende det holder med ett barn?
«Det er som om det er tabu å bare ha ett barn», sa jeg til venninnen min. Selv har jeg fire stesøsken og to halvsøsken, har vokst opp med barn på alle kanter, men likevel blitt kalt enebarn, fordi moren min bare er mammaen min.
«Enebarn», har folk sagt og rynket på nesa, og jeg har skjønt at det er noe jeg bør skamme meg over, som gjør meg egoistisk, uten evne til å dele, usosial og veslevoksen.
Jeg har jobbet beinhardt for å motbevise fordommene. På et tidspunkt delte jeg ut lekene mine til nabobarna i blokka for å vise hvor altruistisk jeg var.
Jeg overdriver fortsatt antall ste- og halvsøsken jeg har vokst opp med, for å virkelig understreke at jeg har lært at man må dele på godene. Når jeg ser at folk begynner å regne seg frem til at jeg ikke deler mamma med noen, har jeg prøvd å komme dem i forkjøpet og sagt: «enebarn, vet du», med et smil.
Noen ganger lurer jeg på om det er skammen over å være enebarn som har gjort meg så besatt av å lage søsken til datteren min. Faren hennes kalte henne enebarn en gang, og det skyldte kaldt gjennom kroppen min.
Hva slags mor er jeg hvis jeg ikke klarer å lage søsken til henne?
For å bli kvitt skammen har jeg oppsøkt mødre med ett barn. Vi har snakket om hvorfor vi ikke har flere barn, og jeg har lært at mange skammer seg like mye som meg – eller mer.
De forteller om barselpsykoser som har skremt dem fra å få flere barn, om vonde og ensomme spontanaborter, om å få første barn så sent at man ikke rekker flere, om å ikke finne noen å få nummer to med, og om hverdager med ett barn som rett og slett ikke går opp med to.
Listen er lang, og kvinnehelse, barselomsorg, arbeidstimer og mangel på avlastning går igjen. Men felles for oss har vært at vi tror at vi må ha to. Det kjennes som om det er en fasit på hvordan man skal være familie i Norge, og der har to barn (eller flere) to streker under svaret.
Nå vil jeg denne skammen til livs.
Forskning har for lengst motbevist at enebarn er mer egoistiske enn andre, rett og slett fordi foreldrene overkompenserer ved å hele tiden minne dem på å dele, men også fordi barn får masse sosialisering utenfor hjemmet. De lærer seg å dele i barnehagen, på skolen og i gata.
Selv om jeg fortsatt gjerne vil ha flere barn, vil jeg ikke at disse rare, kaotiske, fine, skjøre årene med jenta vår skal bli borte i jaget etter et barn til. Og til det trenger jeg både å endre mine egne forventninger til hva en familie er, men også en aldri så liten samfunnsendring.
Jeg trenger at vi rister av oss den underliggende forventningen om at en fullverdig familie består av flere barn, og selv skal jeg slutte å si at jeg «bare» har ett.
Jeg har ett! Og er vanvittig takknemlig.
