Replikk

Ja til mer klimahysteri!

Alle snakker om klimaet, men hvor blir det av resultatene?

Klimabrølet

Rundt 7000 personer var samlet foran Stortinget 30. august i fjor for å delta i klimabrølet. Replikkforfatteren er skuffet over engasjementet etter den tid.

Foto: Eivind Molde / NRK

I sin kronikk spør Fremskrittspartiets Cathrine Andersen om norsk klimapolitikk er basert på fakta eller symbolpolitikk, og om politikerne har gått så langt at de ikke lenger får støtte fra befolkningen.

Gode og viktige spørsmål, tenker jeg, men sitter med det totalt motsatte inntrykket av hvor klimapolitikken er i dag.

Klima var over alt i 2019. Det var etterlengtet for oss som har vokst opp med å bekymre oss over klimakrisen. Temaet fikk mye oppmerksomhet i media og blant folket. Folk snakket om løsninger, folk møttes på klimabrøl. En liten stund føltes det håpefullt.

Før het det bare «storm på Vestlandet», skriver Andersen.

Men i det siste har jeg begynt å spørre meg selv om det har ført til noen reelle endringer. Hvor er tallene som viser et redusert forbruk og klimaavtrykk?

Før het det bare «storm på Vestlandet», skriver Andersen. Bare en tidlig vår. Bare avlinger som slår feil. Bare tørke rundt ekvator. Bare vannmangel. Bare mindre matsikkerhet. Bare menneskehetens største utfordring.

Norge har et historisk ansvar fordi vi har sluppet ut store mengder klimagasser i lengre tid. I dag produserer vi 0,1 prosent av verdens klimagasser, samtidig som vi har ca. 0,07 prosent av verdens befolkning. Det er ikke helt balansert.

Det første vi må gjøre er å akseptere at vi er i en krise og handle deretter.

Vi eksporterer hvert år olje som tilsvarer Canadas årlige klimagassutslipp. Og så til det viktigste, vi er et av verdens rikeste land. Vi har tjent godt på oljen. Hvis ikke vi klarer å legge om, hvem kan vi forvente skal klare det? Saudi-Arabia?

Mye av økonomien vår har gjort seg avhengig av denne typen klimaskadelig produksjon. Sånn må det ikke være, bare se på nabolandene våre, med økonomier og mennesker som klarer å kutte klimagassutslipp.

Norge står i kontrast til Sverige og Danmark, og de fleste landene i Europa, som ett av landene som øker sitt klimagassutslipp. I 2018 økte vi utslippene våre med 1,4 prosent, mens EU hadde kuttet rundt 23 prosent av sine sammenlignet med 1990-nivåer.

Sverige har kuttet sine klimagassutslipp med 26 prosent av 1990-nivået. Hvor er de modige tiltakene fra regjeringen?

For meg monner alt engasjement.

Klimakur 2030 pekte på en del viktige tiltak, men jeg venter fortsatt på å se at de faktisk blir gjennomført. Regjeringen fortsetter å dele ut oljelisenser, som om de ikke forstår hva et skifte betyr. Men nye tall fra det internasjonale energibyrået (IEA) viser at forbruket av klimaverstingene olje og gass, ikke øker, som de forrige årene.

Hvordan kan vi løse klimakrisen på en måte som tar hensyn til innbyggerne i landet vårt? Jeg tror at løsningene ligger i den norske bonden og med folket. Løsningene må ligge i å bygge ut tog og annet kollektivtransport og tenke nytt rundt bilen.

Vi må dele på det vi har, skape en sirkulær økonomi, slutte å tenke forbruk og begynne med gjenbruk av alt. Vi må skape muligheter for verdiskapning som ikke slipper ut klimagasser, se utfordringene knyttet til omleggingen og løse dem før de blir et problem. Løsningene ligger over alt. Vi må være på, omstille, vi skulle ha begynt i går. Bare slik kan vi løse dette på en rettferdig måte.

Norge har et historisk ansvar.

Det første vi må gjøre er å akseptere at vi er i en krise og handle deretter.

Andersen er skeptisk til klimapolitikk og initiativer. Jeg forstår ikke helt hvorfor, når man ser på FNs klimapanels siste rapporter om hvor mye som trengs for å løse dette store problemet. Store problemer må takles fra alle vinkler for å løses. For meg monner alt engasjementet for løsningene.

Jeg kommer til å kjempe med alt jeg har for en rettferdig klimapolitikk framover. For det er helt livsnødvendig at vi ser reell handling og endring.

Les kronikken som er utgangspunktet for debatten: