Den politiske fremtiden til Italias tidligere statsminister avgjøres de neste ukene. Senatet skal stemme over om Berlusconi skal avsettes som senator.
En domstol vil utestenge ham, i mellom ett og tre år, fra å ha offentlige verv. Og snart skal han sone et år for skattesvindel.
Il Cavaliere, «Ridderen», er svekket i partiet Popolo della Libertà («Frihetens folk», PdL). Han mister tillit etter taktiske feilskjær, men vil likevel kjempe for å overleve og for arven han etterlater seg.
Kontroversiell redningsmannen
For 20 år siden gikk Berlusconi inn i politikken for å gi viktige reformer til et land i krise. Hans parti Forza Italia («Heia Italia») ble raskt et hjem for mange velgere fra sentrum og høyre. Den vellykkede forretningsmannen og mediemogulen ville styre partiet og landet etter nye prinsipper, som en bedrift. Den politiske linjen var preget av populisme og motstand mot venstresiden. Med pragmatisk teft klarte han å danne to koalisjonsregjeringer, og er blant de italienske statsministere som har sittet lengst.
Han leverte derimot ikke de reformene han lovet. Elsket av høyresiden, hatet av venstresiden. Slikt ble det dårlige forhandlinger av. Med forretningsinteresser innen flere store samfunnsområder, kom tvilen om at reformforslagenes egentlige hensikt var å gi Berlusconi personlige fordeler. Dessuten, han er kontroversiell på grunn av sin mediekontroll og rettssaker om alt fra bestikkelser til sex med mindreårige prostituerte.
Alle bekymringer har blitt tilbakevist med at Berlusconi taler saken til mange italienere og at det mangler en rettskraftig dom. Helt frem til nå. Berlusconi hevder at venstresiden bruker rettssystemet politisk til å fjerne ham. Han vil anke til den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Det er derimot ikke de juridiske problemene og en periode utenfor senatet som truer Berlusconis videre skjebne og arv. Det er striden innad i partiet.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Uro i rekkene, duer og falker
Etter at Berlusconi forrige uke trakk støtten til samarbeidsregjeringen ledet av Enrico Letta, kom splittelsen innad i partiet til syne. Ministrene fra Pdl gikk offentlig ut med sin misnøye over at Berlusconi ønsket regjeringskrise, noe som de mener ville forverret den økonomiske krisen i landet.
Det er ikke bare regjeringen opprørerne kjemper for, men også identiteten til partiet. Berlusconi vil erstatte Pdl med «Nye Forza Italia». Opprørerne, eller «duene» som de kalles, frykter et nytt parti hvor «falkene» dominerer. Sistnevnte har lenge ønsket partiet ut av Letta-regjeringen og har latt Berlusconis juridiske problemer prege nasjonens agenda. De ser for seg et Forza Italia som fortsatt er basert på en karismatisk leder. «Duene» er ikke mindre lojale mot Berlusconi, men er mer moderate og kompromissvillige. De ønsker en tradisjonell partiorganisasjon med lokal forankring. Forrige uke tolket mange det som at Berlusconi nå har valgt «falkenes» side.
Villrede
Berlusconi måtte bite i seg sitt største politiske nederlag hittil ved å gi fornyet tillit til Letta-regjeringen. Han ser ut til å ha mistet troverdighet som partiets agendasetter og strategiske leder. Han risikerer at «duene» allerede nå bryter ut og danner egne parlamentsgrupper, for senere å leve videre med navnet Pdl under ledelse av Angelino Alfano.
«Falkene» vil da fortsette i nye Forza Italia, uten en klar etterfølger til Berlusconi.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Nye veier
Kampen innad i Pdl vil antyde fremtiden for høyresiden i italiensk politikk, som sakte forbereder seg på at Berlusconi forlater scenen. Mange i partiet ser til «duene» for endelig danne et moderat og liberalt parti. Uten Il Cavaliere håper de på en ny politisk dagsorden og at det igjen vil være mulig med samarbeid med venstresiden om reformer.
Nå har høyresiden muligheten til å fornye seg uten den belastende arven fra Berlusconi. Hans gamle venner trenger ham ikke lenger. Men vil de aksepteres av velgerne?
Styre fra kulissene
Berlusconi har flere ganger vist at han kan komme sterkt tilbake, takket være store økonomiske ressurser, medieinnflytelse og politisk legitimitet fra flere millioner velgere. Som personifisering av høyresiden i 20 år har han preget det politiske systemet på godt og vondt. Hvem skal engasjere og mobilisere velgerne hvis partiet splittes?
Det er derfor mulig at Berlusconi klarer å forene partiet igjen, og fornye det ved å åpne for et generasjonsskifte. Det vil få flere av hans moderate venner til å bli med videre. Dette arbeidet kan han styre uten å være i senatet, mens han soner dommen det kommende året.
Regjeringen fortsetter å hangle. Den tar sikte på å sitte helt til 2015 for å få på plass ny valglov, grunnlovsendringer og mindre tiltak mot den økonomiske krisen. Den trenger støtte fra Pdl. Partiets fremtid er uklar. «Ridderen» må ta et ensomt valg. Skal han kjempe for restene av fornyingsprosjektet han startet i 1994 eller innse at slaget snart er over?
