Islamsk vitenskap på Norsk teknisk museum

For noen er det kanskje pussig at vi henter inn en utstilling om islamsk vitenskap, men Sultans of Science kan bidra til å utvide vår historiske horisont.

sultan teknisk museum

Som nasjonalmuseum for vitenskap, teknologi, industri og medisin er det viktig å minne om at utviklingen på disse områdene ikke kan avgrenses til Norge eller Europa, skriver konservator Vidar Enebakk ved Teknisk museum i forbindelse med åpningen av vandreutstillingen Sultans of Science.

Foto: Norsk teknisk museum
Vidar Enebakk byline
Vitenskapshistoriker og førstekonservator ved Norsk teknisk museum
Kronikkvignett Ytring

Når Norsk teknisk museum denne helgen åpner den vitenskapshistoriske vandreutstillingen Sultans of Science – Islamic Science Rediscovered, er det med visshet om at det nok reiser noen spørsmål hos publikum.

For noen er det kanskje pussig at vi henter inn en utstilling om islamsk vitenskap, ettersom de andre utstillingene på museet løfter frem teknologi som nettopp er «norsk». Men som nasjonalmuseum for vitenskap, teknologi, industri og medisin er det samtidig viktig å minne om at utviklingen på disse områdene ikke kan avgrenses til Norge eller Europa. Sultans of Science kan bidra til å utvide vår historiske horisont.

Islam er ikke bare religion, men også kultur. Og kultur er ikke bare litteratur, dans eller musikk, men også vitenskap, teknologi og medisin.

Vidar Enebakk, førstekonservator ved Norsk teknisk museum

Et fokus på forholdet mellom vitenskap og islam kan lære oss mer både om islam og om vitenskap. Islam er ikke bare religion, men også kultur. Og kultur er ikke bare litteratur, dans eller musikk, men også vitenskap, teknologi og medisin. Tilsvarende er det ikke gitt at vitenskap bare er et vestlig fenomen – noe som skiller Vesten fra resten.

Tvert imot peker vitenskapshistorien tilbake på en bredere kunnskapstradisjon, som også mottok viktige impulser fra islamsk kultur. Mye av den vitenskapelige arven som i dag er integrert i vår norske kultur, ble formidlet til Europa via arabiske tekster, for eksempel de «arabiske» tallene, som opprinnelig kom fra India.

Kontroversielt og mytedominert

Samtidig er spørsmålet om islam og vitenskap kontroversielt, ikke minst når diskusjonen knyttes til utviklingen i Europa. Det er en debatt som er dominert av myter, misforståelser og manipulasjon, noe som gjør det vanskelig å snakke meningsfylt om islamsk vitenskap.

Spørsmålet om islam og vitenskap kontroversielt, ikke minst når diskusjonen knyttes til utviklingen i Europa. Det er en debatt som er dominert av myter, misforståelser og manipulasjon.

Vidar Enebakk, førstekonservator ved Norsk teknisk museum

På den ene siden har vi «Myten om Andalusia» – om at kunnskapen fra de gamle grekerne gikk tapt i «Den mørke middelalderen», men ble videreført av muslimene og importert til Europa via Cordoba, Toledeo og Granada, noe som forløste både renessansen og den vitenskapelige revolusjon.

På den andre siden har vi «Myten om Bysants» – om at mye av arven fra antikken gikk tapt med Romas fall i 476, men samtidig ble mye bevart i kristne klostre og i det bysantinske imperium som besto helt til muslimene inntok Konstantinopel i 1453. Dette resulterte i en strøm av kilder og kunnskap til Vest-Europa, og det var dette som bidro til modernitetens fødsel.

Karikerte ytterpunkter

«Myten om Andalusia» og «Myten om Bysants» er begge ytterpunkter som er så karikerte at også et kompromiss blir misvisende. Svaret er ikke nødvendigvis «litt av hvert» eller «ja-takk begge deler». Problemet er at begge mytene tar utgangspunkt i spørsmålet om islams bidrag til utviklingen i Europa. Islamsk kultur tilskrives i beste fall rollen som en kort og ubetydelig etappe i overleveringen fra antikken til moderniteten, mens islamsk vitenskap bare blir betraktet som et slags forstadium for moderne vitenskap i Europa.

Begge mytene er eurosentriske, ahistoriske og anakronistiske, og islamsk vitenskap blir ikke vurdert på den islamske kulturens egne premisser. Så hvordan kan vi ellers forstå islamsk vitenskap i historisk forstand?

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Islam som kultur

For det første er det ikke primært snakk om islam som religion, men islam som kultur. Det handler om utviklingen av vitenskap, teknologi og medisin i de områdene hvor islam var den dominerende religionen og hvor muslimske ledere styrte samfunnet. Da blir bildet fort mer flertydig avhengig av plassering i tid og rom: Utviklingen hos Umayyadene i Cordoba skiller seg fra de to andre kalifatene til Abbasidene i Bagdad og Fatamidene i Kairo.

Avstanden er enda større til de senere imperiene til Ottomanerne i Lille-Asia, Safavidene i Sentral-Asia eller Mogulene i dagens India. Islamsk kultur er ikke én ting eller én tradisjon, og vitenskapene utviklet seg forskjellig innenfor de ulike sultanatene.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter

«Islamsk» og «muslimsk»

For det andre er det viktig å skille mellom «islamsk» og «muslimsk» vitenskap. Det er ikke personlig tro som er poenget. Ikke alle forskerne innen islamsk kultur var troende muslimer. Tvert imot var mange av de fremste oversetterne, oppdagerne eller oppfinnerne jøder, kristne eller zoroastere. Noen var også dristige fritenkere som utfordret den religiøse autoriteten.

Ikke alle forskerne innen islamsk kultur var troende muslimer. Tvert imot var mange av de fremste oversetterne, oppdagerne eller oppfinnerne jøder, kristne eller zoroastere.

Vidar Enebakk, førstekonservator ved Norsk teknisk museum

Like fullt var de alle virksomme innenfor en islamsk kultur, de fleste direkte finansiert av muslimske patroner og politiske ledere. Det er altså ikke den enkelte forskerens religiøse overbevisning som er utgangspunktet, men forholdet mellom vitenskap og samfunn – som i tittelen Sultans of Science.

«Islamsk» og «arabisk»

For det tredje er det viktig å skille mellom «islamsk» og «arabisk» vitenskap. Den arabiske kulturen, eller folk fra Den arabiske halvøya, var ikke ledende innen vitenskap, teknologi og medisin. Mange av de fremste muslimske forskerne kom fra andre folkegrupper eller kulturer, enten de var berbere, persere eller mongoler.

Mekka og Medina på Den arabiske halvøya var riktignok de religiøse sentre, men de kulturelle knutepunktene lå i Damaskus, Bagdad, Kairo, Cordoba og Samarkand. Her hadde sultanene sine hoff, og her samlet de også den kulturelle, økonomiske og politiske makten. Samtidig etablerte de kunnskapsbærende institusjoner som biblioteker, hospitaler, apoteker og observatorier hvor jakten på ny kunnskap ble institusjonalisert.

«Arabisk» som språk

For det fjerde er det likevel riktig å snakke om «arabisk» vitenskap i en annen og avgrenset betydning: Ikke som etnisitet, men som språk. Da det muslimske riket ekspanderte på 600-tallet, og stadig nye folkeslag ble underlagt muslimenes makt, ble forvaltningen av det islamske riket en språklig utfordring.

Kanskje er det her vi må begynne: Med å finne et felles språk for å snakke sammen om vitenskap og islam.

Vidar Enebakk, førstekonservator ved Norsk teknisk museum

På 690-tallet gjennomførte derfor kalif Abd al-Malik en språkreform som gjorde arabisk til offisielt språk i forvaltningen. Alle elitene i alle regioner måtte nå kommunisere på arabisk, noe som også åpnet opp for en grenseløs spredning av vitenskap på tvers av kulturer og religioner. Folk i Andalusia kunne diskutere på arabisk med folk fra Afghanistan eller Aceh. Og når denne kunnskapen etter hvert nådde Europa, ble den gjerne omtalt som «arabisk» – ikke fordi den kom fra arabere, men fordi den ble formidlet av folk som snakket og skrev på arabisk.

Vi trenger kunnskapen

Kanskje er det her vi må begynne: Med å finne et felles språk for å snakke sammen om vitenskap og islam. Det er vanskelig nok å diskutere vitenskap og religion i lys av kristendommen, med myter om «den mørke middelalderen» og den angivelige motsetningen mellom tro og viten. Men det er enda vanskeligere når vi kommer til islam, hvor mytene og fordommene dominerer dagens debatt. Derfor trenger vi også kunnskap om hva som faktisk foregikk i den såkalte gullalderen for islamsk vitenskap spesielt i perioden fra 750 til 1250.

Sultans of Science gir neppe hele svaret, men utstilingen viser at det foregikk mye fascinerende mellom himmel og jord også innenfor den islamske kulturen. Også de søkte stjernene.