Isfront på vei

Det virker som en liten evighet siden. Den gangen vi på sosiale medier kunne smile, le eller bare riste oppgitt på hodet over det store marmorbordet Vladimir Putin satt ved og tok imot europeiske statsledere.

De kom for å mekle fred mens Putin samlet sine soldater på grensen til nabolandet i Ukraina. De kom for å lirke, for å lete, kanskje også smigre – alt for å hindre en ny europeisk krig.

Trodde de på det?

Trodde de denne krigen var mulig, Scholz, Macron og de andre? De fikk de samme etterretningsrapportene. De visste at soldatene hopet seg opp, at det var alvor denne gangen.

Ikke bare en invasjonsstyrke for kameraene, men med blodforsyninger, feltsykhus og styrker som skulle sørge for å holde en okkupert nasjon etter at stridsstyrkene hadde gjort sitt. Soldater som skulle gjøre alt det skitne og brutale arbeidet som en okkupasjon medfører.

De visste, men trodde de på det? En statsleder skal være forberedt på alt. De kjenner sin egen stats historie, de vet hvilken makt de har, men de er også mennesker av sin tid. Født inn i et Europa som har gjort alt som overhodet er mulig for at angrepskriger ikke lenger skulle kunne skje, for at konflikter skulle løses fredelig.

Ydmyket for en hel verden

De vet, og vi vet, hvilke grusomheter dette kontinentet er i stand til å begå mot sine egne innbyggere og sine naboer.

Så de tenkte, så for seg scenarioer, prøvde å se om det var mulig å la diplomatiet gjøre det diplomatiet skal; finne en løsning der ingen løsning ser ut til å finnes. Samtidig forberedte Putin sin krig, og til slutt ydmyket han dem for en hel verden.

Det kan være lett å glemme, men storpolitikk er også personlig. I den grad det var noen tillit mellom Putin og de andre statslederne, er den nå borte for alltid.

Taktomslaget i vest har kommet raskere enn Putins stridsvogner har klart å rykke fram på slagmarken.

Frankrikes president Emmanuel Macron er den som strukket seg lengst for å komme Putin i møte. Da krigen var i et faktum holdt han en tale med det franske flagget sammen med det gule og blå ukrainske. Meg bekjent har aldri en fransk president gjort noe lignende.

Burde bekymre Putin

I Tyskland, som i år etter år har stått imot press for å avbryte samarbeidet med Russland om gassrørledningen Nord Stream 2, og som har dype økonomiske forbindelser dit, sa plutselig at de ville avbryte samarbeidet – i hvert fall midlertidig. De har til og med opphevet eget forbud mot våpeneksport til land i krig, og sender nå våpen til Ukraina.

I dag holdt den tyske forbundskansleren Olaf Scholz også en historisk tale i nasjonalforsamlingen der han lovet å bruke av 2 prosent av BNP på det tyske forsvaret, og signaliserte med det at Tyskland er inn i en ny epoke i utenriks- og sikkerhetspolitikken.

At Frankrike prøver å mekle og trives i politikkens sentrum er ikke noe nytt. At Tyskland endrer kurs på denne måten kommer til å få langt større konsekvenser. Det burde bekymre Putin og hans krets.

Slik har det vært i land etter land. Europa, sammen med USA, handler raskt. Blant annet fordi de plutselig har velgere og en befolkning som våkner til krig på kontinentet og som forventer mer av sine ledere.

Ukrainas så langt vellykkede motstandskamp har gitt de vestlige statslederne tid til å områ seg. Hadde Kyiv falt raskt, slik vi må tro Russland hadde håpet på, ville det vært vanskeligere å holde trykket oppe. Kanskje ville fristelsen for nye og ydmykende kompromisser ha kommet snikende.

Vil Europa holde seg samlet?

Likevel presser spørsmålet seg fram om europeerne vil klare å holde en samlet front.

Selv om ukrainerne nå yter motstand som imponerer en hel verden, står de overfor en enorm militærmakt. Ingen vet hvor lenge det er mulig å holde Ukraina eller hvor langt Russland er villig til å gå.

Vi må anta at Russland på et tidspunkt klarer å få en slags militær kontroll, gitt det militære styrkeforholdet, og at motstandskampen vil måtte gå over i en annen fase som er mindre synlig.

Kyniske europeiske politikere og grådige forretningsfolk har de siste tiårene vært lett bytte for russiske diplomater og selskaper. Russland har drevet en klassisk splitt og hersk-politikk, særlig på energifeltet.

Den tidligere tyske forbundskansleren Gerhard Schröder ble for eksempel tilbudt en plass i styret til det statseide russiske gasselskapet Gazprom for bare noen uker siden.

Russerne regner antakelig med at engasjementet for Ukraina vil synke etter hvert som konflikten drar ut. I våre velstandsliv har vi vært lette å distrahere. Det er langt fra bare politikerne som bærer ansvaret for tilstanden i vestlige demokratier.

Søvngjengeren har våknet

Når hverdagspolitikken slår inn, vil det igjen handle om strøm, bensin og sinne og opphisselse over noe som skjer på sosiale medier. Det vil igjen finnes misnøye og uenigheter som russisk etterretning kan bruke, ny desinformasjon som kan plantes.

Men akkurat som Europa hadde vansker med å tro at en angrepskrig var mulig i 2022, skal vi ikke se bort ifra at Russland har feiltolket europeiske reaksjoner, både blant folk flest og hos politikerne. Det føles i hvert fall som et slør er revet bort, som om en søvngjenger plutselig våkner.

Det gjør samtidig at konflikten kan bli langt mer komplisert og enda farligere. Et avskåret, avslørt og presset Russland er fortsatt verdens største atommakt, med betydelige ressurser. Spillet de har kunnet drive siden Vladimir Putin kom til makten, er endret for alltid.

Siden Putin selv brakte Lenin på banen i sin tale om hvorfor han mener Ukraina ikke er en ordentlig stat, er det fristende å tenke på ett av hans berømt sitater for å beskrive det som nå skjer: «Det er tiår da ingenting skjedde, og så er det uker der tiår skjer».

Jeg er ganske sikker på at vi aldri igjen får se en europeisk statsleder sammen med Putin ved hans hvite langbord i Kreml.