”Det kontroversielle temaet og den eksplisitte sado-masochismen i noen av scenene avstedkom så mye avsky hos test-publikummet at filmen måtte klippes radikalt om, flere sekvenser kuttet helt og premieren utsatt flere ganger.”
Nei, det er ikke en beskrivelse av Fifty Shades of Grey, men New York Times’ skildring av det snart 30 år gamle og da svært omskrevne erotiske dramaet «9 ½ uke» (Adrian Lyne, 1986), basert på bestselgerboken ved samme navn, av Elizabeth McNeill (psevdonym for Ingeborg Day)
Det er fortellingen om den naive kunsthandleren Kim Basinger som møter den mystiske og kontrollerende Mickey Rourke, og innleder et forhold til ham som varer i ni og en halv uke – et forhold hvor hun etter hvert domineres og ydmykes både seksuelt og emosjonelt så totalt at hun er villig til å begå selvmord sammen med ham.
Det moralske hysteriet (og den knisende spenningen) rundt 9 ½ uke er for oss som med jevne mellomrom dykker ned i den nære filmhistorien til forveksling helt lik de reaksjonene Fifty Shades of Grey avstedkommer tre tiår senere.
Både kloke – og mindre kloke – kvinner (samt noen få menn) protesterte mot Adrian Lynes legitimering av det de oppfattet som seksualisert vold, samt overgrep som underholdning, og uttrykte bekymring over hvilke konsekvenser Hollywoods kommersialisering av dette ville få for kvinner både i samfunnet og i hjemmet.
Sjokkerte i 1986: Kim Basinger og Mickey Rourke
9 ½ uke ble kraftig sensurert i USA, men hadde likevel sprengkraft nok til å skape kontrovers og en etterlengtet debatt om Hollywoods syn på kvinnelig seksualitet – på forhånd. Da den endelig kom opp på amerikanske kinoer ble den nådeløst slaktet, regnet som en flopp og glemt.
Den uklippete video-utgaven ble derimot en stor suksess i resten av verden, deriblant i det seksuelt frigjorte Skandinavia.
De av leserne som er på samme alder som undertegnede og så 9 ½ uke på leid moviebox og VHS som 20-åringer, husker sikkert hvilken fryd og forskrekkelse de mer utagerende scenene mellom Kim Basinger og Mickey Rourke fylte oss med.
Kanskje etterfølges dette minnet med et lite, nostalgisk sukk over hvor uskyldige og uvitende vi var, som lot oss ryste av det som i dag fremstår som ganske tamt og koreografert.
Og muligens en vag skuffelse over at vi ikke ble så depraverte som filmens motstandere sa at vi kom til å bli om vi så den.
For det er ofte det man oppdager flere år etter en Hollywood-film med et seksuelt kontroversielt tema: at den ikke flyttet så mange grenser, likevel, at den simpelthen var sin samtids lille gisp, og at den ikke ødela eller perverterte de grunnleggende verdiene til en hel generasjon slik man fryktet.
I stedet ser vi oss tilbake i mild forundring over at noen i det hele tatt ble støtt av akkurat denne filmen, men uten å kunne si at det er fordi vi så lang tid etterpå konstant bombarderes av lignende Hollywood-filmer og dermed har blitt immune mot det som vises i mellomtiden.
Tvert imot. Resirkuleringen av 9 ½ uke-debatten i forkant av Fifty Shades of Grey viser derimot at vi, eller rettere mainstream-media, tenker omtrent likt om påstått eksplisitt og annerledes filmsex fra Hollywood i dag som vi gjorde for 30 år siden – noe som kan føre til fordervelse og alminnelige moralsk forfall, men som vi når vi har summet oss innser at likevel ikke gjør det.
«Fifty Shades of Grey» får sine ni og en halv uke med oppmerksomhet, debatt og oppslag. I motsetning til 9 ½ uke vil den bli en økonomisk kinosuksess, sett av millioner av vanlige mennesker, som etterpå går hjem – ikke for å forgripe seg på hverandre eller fremtidige partnere, men for å rekke en vaskemaskin før sengetid, legge ungene og kanskje ta et glass rødvin mens de er i nettbanken.
Kan de sjokkere i 2015? Dakota Johnson og Jamie Dornan i 'Fifty Shades of Grey'
Sine verdier og sin moral henter kinogjengerne helt andre steder enn fra en høyglanset og opphypet Hollywoodproduksjon – de finner den ute i virkeligheten sammen med familie, kjærester, venner, kollegaer og bekjente.
Om 30 år vil kanskje dagens 20-åringer vagt huske at de for lenge siden leste en bok eller så en film som het Fifty Shades of Grey.
De kan humre over at de ble mildt sjokkerte og frydefulle, men de vil også med sikkerhet vite at Dakota Johnson og Jamie Dornan ikke sendte dem ned i en avgrunn av seksuell perversjon, forkvaklet kvinnesyn og manglende moral.
Akkurat som Kim Basinger, Mickey Rourke og «9 ½ uke» ikke gjorde det med foreldrene deres.
