NRK Meny
Replikk

Integreringsdugnad uten rollemodeller

Det er opp til hver enkelt person å definere seg som innvandrer eller ikke, men det er oppsiktsvekkende at minoriteter er bedre representert hos Trump enn hos Erna.

Erna Solbergs andre regjering med nye statsråder

Den nye regjeringen presenteres på slottsplassen med statsminsteren i spissen. Når regjeringen sier den vil satse på integrering, burde det vært plass til noen gode rollemodeller blant alle statsrådene og statsekretærene, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Tyskfødte Rebekka Borsch mener i en kronikk i NRK Ytring at det finnes et skille mellom ekte og uekte innvandrere, der hun selv plasseres i sistnevnte kategori.

Ingen andre kan definere din egen identitet, men samtidig betyr ikke det at vi ikke skal ha en aktiv politikk på integrering. Og tallenes tale er klar, hvilket land du eller forfedrene dine har innvandret fra, har stor betydning for hva slags muligheter du får.

Folk er forskjellige

Det er interessant at en statssekretær i Kunnskapsdepartementet ikke er klar over hvorfor Statistisk sentralbyrå (SSB) definerer innvandrere som den gjør, i tre hovedgrupper: Den første gruppa er Vest-Europa, Nord-Amerika, Australia og New Zealand, den andre er østeuropeiske EU-land og den siste er resten av verden.

Årsaken til at det deles opp slik er at begrunnelsen og tidspunktet for innvandring er svært ulik i de ulike gruppene. Og det kan derfor være fornuftig med ulike tiltak, og ikke skjære alle over en kam, slik Borsch ser ut til å ønske.

Mennesker utenfor Europa burde ha plass blant de 67 statsrådene eller statssekretærene.

Forskningsprosjektet TRANSFAM viser for eksempel hvordan polakker som kom til Norge under kommuniststyret på 80-tallet og de som kom etter EU-utvidelsen i 2004 har en veldig forskjellig tilknytning til Norge. De aller fleste europeere som kommer til Norge i dag, gjør det som arbeidsmigranter gjennom Schengen-avtalen, og tendensen er at mange østeuropeere nå vender tilbake til opphavslandet. Dette gir naturligvis et annet tilknytningsforhold enn de som etablerte seg i Norge fordi de måtte flykte fra fare og forfølgelse.

Skjær ikke alle over én kam

Treffende statistikk gir utgangspunkt for bedre politikk. For eksempel viser SSB at EU-innvandrere har en høyere sysselsettingsgrad enn befolkningen I Norge som helhet, altså inkludert oss som er født og oppvokst her.

Dette betyr ikke at alle som kommer fra Tyskland, Island eller Polen har en lett vei inn i det norske samfunnet, men det kan for eksempel bety at disse menneskene ikke i særlig grad diskrimineres ved ansettelser, og at det ikke er noe vi som samfunn trenger å være opptatt av.

Motsatt kan det være at for innvandrere fra Afrika, der bare to av fem er i arbeid, vil tiltak mot arbeidsrelatert diskriminering være mest effektivt. Vi må godta at ulike enkeltmennesker har ulike behov, men hvis vi ser bort fra strukturelle forhold blir det vanskeligere å løse problemene vi faktisk har.

Det er oppsiktsvekkende at minoriteter er bedre representert hos Trump enn hos Erna.

Viktig med rollemodeller

Jeg er helt enig i at man skal kunne kalle seg norsk hvis man er født i Norge, og det er bra at forskjellen i utdanning mellom barn av innvandrere og nordmenn nesten er eliminert. Men det betyr ikke at barn og unge ikke trenger rollemodeller, også i politikken. Halvparten av innvandrerne i Norge har bakgrunn fra SSB-kategorien «resten av verden».

Derfor er det veldig bra at Stortinget aldri har hatt høyere andel av mennesker med bakgrunn fra disse landene. Det er demokratiets jobb og Stortingets rolle at de vi velger har som mål å speile befolkningen.

Navnet fanger

Da er det naturlig å spørre: Burde ikke regjeringen gjøre det samme? Det at regjeringen tar initiativ til en integreringsdugnad, nettopp for å gi de som ønsker å jobbe, men i dag ikke får muligheten, er bra. FAFO lanserte en rapport i 2012 som viste at sannsynligheten for å bli innkalt til et jobbintervju synker med 25 prosent hvis du har et utenlandskklingende navn. Altså ser det dessverre ut til at hvor brun du er i huden eller hvordan navnet ditt ser ut faktisk har noe å si for hvordan man blir sett og møtt.

Barn og unge trenger rollemodeller, også i politikken.

Vi trenger også at regjeringen selv går foran. Det er bra at Borsch og hennes kollega Anne Karin Olli med samisk bakgrunn er representert i regjeringen. Men også mennesker utenfor Europa burde ha plass blant de 67 statsrådene eller statssekretærene, når vi vet at én av ti nordmenn har bakgrunn nettopp herfra. Det er mange jobber, og selvsagt finnes det gode kandidater, hvis man bare er interessert i å lete.

Les også replikken: Representasjon spiller en rolle!

«Politikken er viktigst»

Den nye integreringsministeren avfeide problematikken med å fremheve at det viktigste «er politikken som føres». Ingen er uenige i at retorikk og politikk har avgjørende betydning for følelsen av tilhørighet. Men egne erfaringer med integrering er også viktig. Jeg skulle ønske regjeringen kunne se til Sverige, der regjeringen som kom i 2014 hadde fire ministre som var utenlandskfødte.

Det er ikke sikkert at politikken automatisk blir annerledes eller bedre, men det sender et viktig signal om verdien av mangfold.

Regjeringen valgte en integreringsdugnad uten rollemodeller.

Følg NRK Debatt på Facebook og Twitter