Jeg er en instagramveteran, altså en som har hatt en stor konto lenge. Vi veteraner på sosiale medier er gamle, rare vesener som kan fortelle eventyr om den gangen algoritmen favoriserte de som postet to ganger om dagen, og reklamemerking ikke var oppfunnet enda.
Da jeg som blåøyd friluftsfersking troppet opp på Instagram i 2015, var alt helt topp.
Det var en plass der jeg traff likesinnede, altså folk som trivdes bedre under ei gran i skogen enn på byen. Andre som synes det var helt normalt å svi lønna på et liggeunderlag, og deretter leve på havregryn frem til jul.
Men omtrent på det tidspunktet kontoen min rundet 1000 følgere, kom problemene. Nærmere bestemt gikk et av bildene mine viralt. Det forsvant ut i verdenswebben og kom tilbake med flere «likes» enn jeg hadde sett i min levetid.
Kronikkforfatterens bilde som gikk viralt på Instagram.
Foto: Johanne RefsethJeg liker ikke å innrømme det, siden jeg er voksen og har jobb og ansvar og sånn, men jeg ble ekstatisk. Tenk at så mange hadde likt et bilde som jeg hadde tatt!
Problemet var at etter dette så begynte Instagram å handle om noe annet enn bålrøyk og telttips. Det handlet om å få et bilde som slo an, å ta det bildet som nettopp du likte. Og jeg gikk opp i det med hud og hår; motivet, redigeringen og antall emneknagger.
Som om det fantes en hemmelig oppskrift som ville gjøre at jeg atter en gang fikk rushet av å bli likt av mennesker fra hele kloden.
Et kjapt googlesøk avslører at jeg ikke er den eneste som har lurt på dette. Det er utallige hjemmesider, forum og selvutnevnte eksperter der ute som ønsker å selge deg selve løsningen på hvordan du skal slå an på Instagram.
Dessverre innså jeg etter hvert at svaret er langt simplere.
Sånn ca. halvveis ned i sutreskåla over at enda et av innleggene mine som på tross av både fjell og solnedgang, ikke slo an på Instagram, begynte jeg å innse at jeg neppe var den eneste psykologen som holdt til på sosiale medier. Forskjellen var at de andre jobbet for Mark Zuckerberg og Instagram, og neppe hadde som mål å forbedre den norske folkehelsa. Deres mål er å få deg mest mulig hekta.
Jeg skjønte at Instagram gav sporadisk forsterkning. Det betyr at du får mange «likes» på noen bilder, uten at det er et bestemt system for hvilke. Og dette er nettopp kjernen: Det skal ikke være et system, men du skal tro at det finnes et system -og du skal lete etter det.
Et av kronikkforfatterens bilder som på tross av både fjell og solnedgang, ikke slo an på Instagram.
Foto: Johanne RefsethInstagram fungerer med andre ord som en enarmet banditt: De gir vanvittig stor uttelling av og til, men du vet aldri når. Det fører til at du fortsetter å dra i armen i håp om at du får storgevinsten.
Med andre ord: Du fortsetter å sette opp teltet ditt på toppen av fjellet, selv om du kanskje trives best nærmere fiskevannet. Du fisker opp mobilen i den solnedgangen du kanskje heller skulle nytt.
Eller kanskje du tar på deg litt strammere klær enn du er komfortabel med, fordi det ser bedre ut på bilder (eller fordi du tror det, fordi det slo an sist).
Alt dette gjør du fordi noen techprodusenter i USA har laget et program som spiller på de mest sårbare sidene hos oss, nemlig ønsket om å bli likt.
De fant ut at dersom de gir oss mennesker det vi higer etter, nemlig anerkjennelse av andre mennesker i fullstendig uforutsigbare porsjoner, ja da kan de få millioner av mennesker til å jobbe gratis for dem (det er så smart at jeg nesten skulle ønske jeg fant på det selv)!
Ikke bare det, de kan få oss til å forsømme alt fra jobb til fritid og familie for å finne dette systemet.
Omtrent på dette tidspunktet begynte jeg å gi en god f hvor mange «likes» jeg fikk, og siden har kontoen min vekslet mellom å ha kjempehøyt engasjement og veldig dårlig, alt etter hvordan postene tilfeldigvis stemte med algoritmen.
Saken er den at hvis du noen gang vil ha et lykkelig liv på sosiale medier, så skal du slutte å jakte «likes» med en gang. Vit at det systemet du leter etter, det finnes ikke. Det er ikke et filter, et motiv eller et bestemt antall emneknagger som gir uttelling. Noen ganger slår det til, andre ganger ikke.
I perioder favoriseres noe, i andre perioder noe annet. Det skifter, nettopp fordi du ikke skal finne ut av det, men fortsette å lete. De vil at du skal bruke tiden din der, istedenfor i ditt eget liv.
Og neste gang du tar opp telefonen midt i en solnedgang som hadde vært bedre å nyte i ro og fred, så spør deg selv:
Har jeg virkelig lyst til å jobbe gratis for Zuckerberg akkurat nå, eller skal jeg ta livet mitt tilbake?
