Dette er et svar på kronikken Innvandringsdebattens tabu.
I kjølvannet av krisen i Syria, med millioner av mennesker på flukt, diskuteres Europas kapasitet til å ta imot flyktninger. I en kronikk på NRK Ytring tar Helge Lurås til orde for å «heve standarden på debatten» om innvandring, som han karakteriserer som «til dels uærlig og ufin». Poenget om en ærlig og ansvarlig debatt med høy standard er godt. Men Lurås føyer seg dessverre inn i rekken av debattanter som bygger sine argumenter på i beste fall problematiske premisser. På tvers av vår allsidige forskning på henholdsvis folkevandring, sikkerhet og borgerkrig, tar vi her for oss utfordringer knyttet til to svake premisser for dagens innvandringsdebatt, nå sist fremlagt av Lurås:
«Multi-etniske samfunn er ustabile og skjøre»
Myten om at konflikt er et resultat av etniske motsetninger og skillelinjer er seiglivet. Men den er nettopp det – en myte. På bakgrunn av 20 år med systematisk forskning på årsakene til konflikt er det en del ting vi kan slå fast: Det finnes ikke en enkel sammenheng mellom etnisk delte samfunn og konflikt. Når alt annet er likt, har etnisk homogene samfunn, som Somalia, like lite (mye) konflikt som etnisk heterogene samfunn, som Den demokratiske republikken Kongo.
For å forstå hvorfor land opplever borgerkrig er det derimot to faktorer som er spesielt viktige: For det første, statens kapasitet til å holde kontroll over sitt eget område, og, for det andre, det politiske systemets evne og vilje til å inkludere alle landets etniske grupper i den politiske prosessen. Land som systematisk ekskluderer utvalgte etniske grupper fra makten har større risiko for konflikt. Men risikoen for konflikt er ikke et resultat av at landet har mange etniske grupper, den er et resultat av skjevfordelingen av makt. Velfungerende vestlige demokratier, med åpne og frie valg og hvor alle har rett til å danne foreninger og politiske partier, har et godt utgangspunkt for å håndtere multi-etniske samfunn.
Forståelsen av relasjoner mellom ulike etniske grupper som grunnleggende konfliktfylte og statiske har også lite støtte i forskning på migrasjon. Framtidsscenarioer som bygger på et skille mellom etniske nordmenn og innvandrerbefolkningen, inkludert personer som har foreldre og til og med besteforeldre født i Norge, ignorerer hundrevis av år med folkevandringer – som for eksempel den norske kongefamilien er et resultat av. Alle mennesker har et sett av ulike identiteter, og kan oppleve tilhørighet til flere steder samtidig. Innholdet og relevansen av disse identitetene og tilhørighetene endres over tid, og innholdet i hva det vil si å være norsk er intet unntak.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter og NRK Debatt på Facebook.
«Migrasjon bør minimaliseres for å beskytte Europas velferdssamfunn»
Antall fødsler går dramatisk ned i mange europeiske land, og det anslås at EUs totale befolkning vil synke på sikt. Når denne trenden kombineres med at folk lever lengre og at andelen eldre øker, er dette meget alvorlig for velferdssystemet i europeiske land. Innvandring er altså viktig nettopp for å vedlikeholde Europas velferdssamfunn. Samtidig er solide og effektive integreringsprogrammer viktige og nødvendige for at innvandrere kan få benytte sin kompetanse og bidra til fellesskapet.
EU har tatt mange initiativ til å styrke kontrollen ved yttergrensene, og denne kontrollen gjør det alt i alt farligere og dyrere for flyktninger å komme seg til Europa for å søke om asyl.
Det er derfor en økende spenning mellom behovet for å kontrollere grensene og det å opprettholde juridiske forpliktelser til å ta imot asylsøkere, og vurdere deres behov for beskyttelse. Solidaritetsprinsippet har vært retningsgivende for Europas utvikling siden andre verdenskrig, og det er denne ryggmargsrefleksen som nå ser ut til å våkne, for eksempel i Storbritannia der flere politikere nå ser ut til å åpne for å ta imot flere flyktninger.
Samtidig som dagens agenda er preget av den akutte krisen ved Europas yttergrenser, og økningen i antallet flyktninger, er det viktig å huske på det store bildet, og de lange linjene. Antallet internasjonale migranter globalt sett er økende, men andelen har vært relativt stabil over tid og ligger på 3–4 % av verdens befolkning. Den største økningen finner sted mellom land i Sør. Antallet innvandrere som har ankommet Europa i 2015 utgjør 0,068% av Europas befolkning. I tillegg er det viktig å huske på at mange ikke-europeiske land har hatt formidabel økonomisk vekst de siste årene: Millioner er løftet ut av fattigdom, flere tar utdannelse og helsesituasjonen er dramatisk forbedret. En beskrivelse av at Europa er på «kanten av stupet» tar ikke inn over seg dette større bildet.
Ideologisk funderte argumenter er en del av innvandringsdebatten, enten det gjelder liberale tilnærminger om åpne grenser eller konservative tilnærminger til fremtiden. En ansvarlig innvandringsdebatt forutsetter en ærlighet og åpenhet som gjør at andre kan etterprøve premissene og kunnskapen som argumentasjonen er basert på.
