Kjære Daniel Weiss,
Jeg er glad for at du engasjerer deg i debatten om ulikhet. Som du er inne på er det mange forhold som påvirker utviklingen i ulikhet. Ett av dem er globalisering, som har konsekvenser gjennom eksport- og importpriser og innvandring.
Mange innvandrere står utenfor arbeidsmarkedet. Det forklarer en god del av ulikheten i Norge, og har bidratt til at den har steget gradvis de siste 30 årene. Selv om mange kommer til Norge som arbeidsinnvandrere, kan det være vanskelig å lykkes fullt ut i arbeidsmarkedet – for eksempel som følge av begrensninger i språkkunnskaper og annen kompetanse.
Inntektene har økt jevnt for de fleste nordmenn. Medianinntekten er om lag 80 prosent høyere enn den var for 30 år siden. Likevel har ulikheten økt noe. Ulikhet målt ved Gini-koeffisienten har økt med 1,7 prosentpoeng fra 2006 til 2016. Vi ser endringer både på toppen og på bunnen av inntektsfordelingen.
Hvis vi holder innvandrere utenfor er økningen 1,1 prosentpoeng. Ulikheten har altså økt over 50 prosent mer dersom vi regner innvandrere med, enn om vi ikke gjør det. Innvandringen har altså betydelig effekt på tallene.
Dette er det bred enighet om. Ifølge Faktisk.no sa SSB-forsker Rolf Aaberge som flere viser til, at «det ikke [er] omstridt at innvandring fra fattige land er en av hovedårsakene til at inntektsulikheten har økt.»
Utviklingen i lavinntektsgruppen bekymrer meg særlig. Andelen med lavinntekt som er innvandrere stiger og er nå nær 50 prosent. Det er også mange barnefamilier med innvandrerbakgrunn med vedvarende lavinntekt, 85 prosent av økningen i antall barn i lavinntektshusholdninger fra 2006–2016 er barn med innvandrerbakgrunn. Det må vi ta på alvor.
En jobb er det beste virkemiddelet mot fattigdom. Det gjelder for alle – også innvandrere. Jeg er opptatt av at god fordelingspolitikk krever god integreringspolitikk. Målet med regjeringens integreringsstrategi er at innvandrere i større grad skal delta i arbeids- og samfunnsliv.
Noen forsøker å gjøre dette til en debatt om at vi har for mange rike. Jeg er mer bekymret for at det er for mange fattige i Norge. Når det viktigste for å redusere forskjellene er at man har en jobb å gå til, så må vi ikke gjøre det vanskeligere å skape jobber med økt skatt, slik svaret fra venstresiden ofte er.
I stedet må vi målrette velferdsordninger til dem som trenger det mest, slik regjeringen gjør med inkluderingsdugnaden, kompetanseheving, språkundervisning, gratis kjernetid og billigere barnehage for dem med lave inntekter.
Norge er blant landene i verden med lavest ulikhet. Et omfordelende skattesystem og offentlige velferdstjenester bidrar til å bortimot halvere ulikheten.
Slik skal det også være i fremtiden.
Les kronikken fra Daniel Weiss:
