Vi har nå levd med spredning av covid-19 i Norge i over et halvt år. Alt tyder på at vi må leve med viruset lenge til.
Gjennom hele utbruddet har vi sett tendenser til gnisninger mellom ulike grupper i det norske samfunnet.
Folk har vært irritert på andre som ikke tar smittevernet nok på alvor – som går for tett, sitter for tett, reiser for mye, håndhilser eller klemmer.
Vi som har ansvar for å håndtere utbruddet på lokalt eller nasjonalt nivå har fått utallige spørsmål om å kommentere faktiske eller mulige brudd på smittevernreglene.
I april gikk spørsmålene på at folk gikk tett i Oslos gater. I påsken på at marka var full av folk. I sommer på at utenlandsreisene begynte igjen. I august på studiestart og fadderuker.
Det er helt forståelig. Når vi er i en dødelig global pandemi blir vi alle påvirket av hva andre mennesker gjør.
Selv har jeg vært ute med pekefingeren flere ganger i løpet av det siste halvåret. Forsøkt å være veldig tydelig på at folk må ta ansvar, og skjerpe seg hvis de ikke forstår alvoret og følger smittevernreglene.
Jeg har oppfordret folk til å unngå reising, droppe hjemmefester og ikke drikke i parkene. Rett og slett gjøre sin plikt som ansvarlige samfunnsborgere. Noen kan ha opplevd at pekefingeren var rettet mot dem.
Skulle det, for eksempel, plutselig være studentenes ansvar at korona spredde seg, når det var utenlandsreisende og cruiseturister som hadde tatt med seg smitte hjem?
Selvfølgelig ikke. Like fullt måtte vi være veldig tydelige på at studentene måtte ta ansvar for å ikke spre smitte.
Forrige uke presenterte NRK en undersøkelse fra Universitetet i Bergen og Folkehelseinstituttet, som viste at seks av ti nordmenn som har fått pålegg om koronakarantene eller -isolasjon bryter pålegget.
Verstingene er de over 50 år. Det er nedslående tall, når vi vet at det aller viktigste hver enkelt av oss kan gjøre for å forhindret smittespredning er å overholde karanteneregler og holde oss hjemme når vi er syke.
Var det overraskende at de unge er best på å følge karantenereglene? Nei, på ingen måte. Mitt inntrykk har hele tiden vært at våre ungdommer har tatt koronautbruddet på stort alvor.
Ja, det har vært tilfeller av ufornuftig festing, som har fått store konsekvenser. I Oslo var smitteutbruddet i starten av august nært knyttet til flere hjemmefester med unge deltagere. Grottefesten under St. Hanshaugen fikk et svært alvorlig utfall, og kunne fort ha endt mye, mye verre.
Samtidig så har vi satt mange eksempler på at ungdom og unge voksne har tatt stort ansvar. Russefeiringen ble mer eller mindre avlyst. Studiestart i Oslo, som vi var bekymret for, forløp bra, selv om det også har vært smittespredning blant studenter.
Jeg har uttrykt takknemlighet overfor Oslos studenter, samtidig som nok en del har følt at oppmerksomheten rundt fadderuker og studiestart har vært urettferdig.
Selv om koronautbruddet har hatt enorme menneskelige og økonomiske konsekvenser, har Norge klart seg veldig bra. Tilliten vi har til hverandre i det norske samfunnet har spilt en viktig rolle, og har kommet styrket gjennom krisa.
Samtidig så har vi fått eksempler på gnisninger og aggresjon mellom ulike grupper i samfunnet vårt. Det må vi ta på stort alvor.
Vi må klare å bygge broer mellom folk som opplever denne situasjonen veldig ulikt. Mellom folk som er redde, og folk som er avslappet. Mellom unge og gamle. Mellom dem som bor i områder med lite smitte og dem som bor i områder med mer smitte.
For hvis det er noe pandemien har lært oss må det være dette: vi er helt avhengig av hverandre. Vi takler dette bedre enn mange andre land fordi vi har mer tillit til hverandre, vi har mindre forskjeller og et helsevesen som hjelper alle, uavhengig av tykkelsen på lommeboka.
Gjør din plikt, krev din rett, heter det i et godt gammelt slagord. Det gjelder i høyeste grad også i koronatiden.
Vår alles plikt er å gjøre det vi kan for å forhindre spredning av smitte. Overholde karanteneregler, holde oss hjemme når vi er syke, vaske hender og holde avstand. Så har vi rett på å få hjelp hvis vi trenger det. Rett på forståelse og raushet i en krevende tid.
Fordi vi er alle like uskyldige eller skyldige i at denne sykdommen har skylt inn over oss.
Den eneste muligheten vi har er å holde ut og holde sammen.
Denne kronikken er endret etter første gangs publisering. Ordet «muslimer» er fjernet fra ingressen etter ønske fra kronikkforfatteren.
