Det som skjer i sykkelsporten for tiden er et jordskred av botsgang. Når en del av sykkellagenes dopingsystem rippes opp, så får det straks effekt på de andre lagenes sammenbitte taushet.
Michael Rasmussens sterkt iscenesatte tilståelse var ventet. Selv sier han at det var en lettelse å få avlastet byrden av sitt synderegister. Det er det samme med Tyler Hamilton.
Man skjønner at presset kommer innenfra. De trenger å lette samvittigheten. Tylers tilståelser var med på å få det hele til å rulle. Han gjorde inntrykk med sin troverdighet og sin intelligens.
En del av en gammel historie
På en måte er de store bekjennelsene som en del av en gammel historie. Vi har hørt brikker falle på gulvet. Bruddstykker av dunkle mønster. Begivenheter vi har sett over mange år har gitt opphav til konspirasjonsteorier. Den gamle sporten er innhyllet i så mange hemmeligheter, og har alltid vært det.
Men nederlandske Thomas Dekker begynte å synge. Han satte sine tidligere Rabobankkolleger i skuddlinjen. Etter overstått dopingdom kjører han for Garmin. Brikkene faller på plass fordi Rabobank-lagets troverdighet er skutt i filler fra alle hold, senest ved avsløringen av Luis Leon Sanchez’ forbindelse med Dr. Fuentes.
Rasmussen stiller seg til rådighet på det som for både danske og nederlandske myndigheter er et svært gunstig tidspunkt. De har, som de har sagt, bruk for Rasmussens fortelling. Alle detaljene, vel å merke.
Hvem gjorde hva, når? Hvor kom det fra? Hvem hjalp dem? Hvem skaffet stoffet?
Og hvorfor? Hvorfor?
Navn, navn.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Konspirasjonen avsløres
Dominobrikkene som dytter til hverandre, og faller som en hel hær. Hva får vi ut av det, utover et øyeblikks blodrus?
Jo, det er jo alltid hyggelig når noe man hittil ikke har forstått plutselig lar seg forstå. Det er spennende å få detaljer om synden. En krim blir bedre jo flere detaljer man får. Jo mer omfattende konspirasjonen er.
Man kunne håpe at det var slik i sykkelsporten. Men den er jo nettopp en både spennende og tragisk kriminalhistorie. Jeg har med glubsk interesse lest Usadas forhørsprotokoll med Floyd Landis. Jeg har lest Tylers bok, og jeg har med stor fornøyelse sett begge kvelder med Armstrong hos Oprah Winfrey.
Nå vet vi ikke hva Rasmussen sier til antidopingfolkene, for det vil han ikke fortelle. Men den store forskjellen på Armstrong og Rasmussens botsgang er at Armstrong ikke ville nevne navn, ikke ville peke på andre, mens det ser ut til at Rasmussen gjerne vil medvirke i en større utrensking. Ikke har noe imot å medvirke som tyster.
Jeg likte Armstrongs holdning
Jeg likte Armstrong for den holdningen han utviste. Jeg syntes det var en edel innstilling, som til et skriftemål: Han var kun interessert i sine egne synder. Hva han selv hadde gjort. Hvordan han hadde opplevd det selv.
Man kan si at hans bekjennende, tidligere lagkamerater på forhånd hadde utfylt alle tomrommene.
Jeg likte også Tyler Hamilton og Michael Rasmussen. Og jeg skjønner begges trang til å få rent bord.
Det er det som er kravet på gaten i dag. De vil bli berømte av hvor mange andre de kan rive med seg i syndefallet. Hvis Rasmussen med sine utpekninger av andre skyldige medvirker til å rense sporten, får han lettere tilgivelse.
Skal vi rydde hele jungelen
Men hva er det endelige målet? Skal vi rydde hele jungelen? Noen går så langt som til å sette navn på fortidens store figurer. Den kjetterske Dr. Ferrari åpnet for en vesentlig del av sykkelsportens historie da han forleden dag gikk ut og pekte på Fignon, Hinault og Thévenet. De store franske heltene på 70- og 80-tallet var dopet da de vant Touren, sa han.
Han trengte ikke å nevne Anquetil fra et enda tidligere tiår, som tidligere har kommet med den hyppigt siterte uttalelsen at doping for ham var en nødvendig forberedelse til Tour de France.
Så hva står igjen etter alt dette?
Vil man miste enhver interesse for den sporten man har elsket?
En utfordring for superhelter
Mitt svar er: nei. På ingen måte.
Man vil ta det hele med i den store fortellingen. Prøve å forstå. Nå kan man jo ikke lenger ta Armstrongs ord for god fisk, men han sa noe rammende et par dage etter Oprah-praten, nemlig at Tour de France fra starten av var et «stunt».
Touren er på ingen måte en normal sportsbegivenhet, men en konfrontasjon med en rekke umenneskelige forhindringer som står der ute i et lands fjerneste avkroker og må overvinnes.
Et vanviddsprosjekt.
En absurd utfordring for superhelter.
Koster blod og tårer.
Den fascinasjonen som ligger i den oppstillingen av hindere vil aldri forminskes. Uansett hvor mange som legger tommelen på vekten.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.
Mister jeg ikke interessen?
Det er mange som spør om jeg ikke mister interessen for sykkelsporten med alle løgnene, all juksen. Nei, sier jeg alltid. Man må ta det hele med. Spytte det ut om man ikke liker det.
Løpet kjøres av mennesker. Som konkurrerer med alle midler. Først og fremst må man glemme alt om at sykkelsporten er sunn og fredelig. Vi liker det vi ser på landeveiene. Det er derfor Tour de France opplever en renessanse i hele verden. Vi vil gjerne følge med i denne kontroversielle og umulige og syndefulle fortellingen.
Vi liker ikke at noen jukser. Det prøver vi å avsløre og sette en stopper for. Vi vil at alle skal starte på likefot. Men det er nødvendig med å organisere en styring og kontroll som er filosofisk holdbar. Så vi ikke havner i den samme logiske fellen igjen og igjen.
Det kan være at det er noen som synes det er idiotisk å følge løpet. Men det er jo også en kjærlighetshistorie, på godt og vondt. Som vi alle har sorte får i familien, og likevel ikke stenger døren i ansiktene deres av den grunn.
