Kronikk

Ingen nikkedukke for næringslivet

Frp vil gi universiteter betalt for studenter som får jobb. Det er en svært dårlig idé.

Eksamen

Fremtidens utfordringer løses tverrfaglig. Da kan ikke Frp slå beina under fagene de ikke mener er viktige nok, skriver kronikkforfatteren.

Foto: ILLUSTRASJONSFOTO: NATHALIE BOURREAU / PHOTOPQR/PRESSE OCEAN

Arbeidsplasser er viktig, men universitetenes mandat er større enn å være en nikkedukke for næringslivet.

På tirsdag 27. mars tok Frps Åshild Bruun-Gundersen til orde for at universitetenes inntekter skal bestemmes av hvorvidt de kan tilby «studier det er behov for». Altså at universitetene får betalt for studenter som får jobb. I dag får de støtte for studentene som gjennomfører studiene. Gjennom dette utspillet slår Frp to fluer i én smekk: For det første forsøker de å diktere hvilke studier vi har behov for og hvilken kunnskap som er viktig for samfunnet vårt. For det andre undergraver de den viktige samfunnsfunksjonen norske universiteter har.

Forslaget undergraver samfunnsfunksjonen universiteter har.

Hun peker på en uoverensstemmelse mellom utdanning og næringsliv, og foreslår en endring av universitetene. En innskrenking av universitetenes autonomi som vil gjøre dem bedre egnet til å oppfylle det næringslivet ønsker av dem. Jeg sier: La oss snu på flisa. Ikke gi universitetene incentiver til å fokusere på utdanningen av dataingeniører. Gi næringslivet incentiver til å ansette statsvitere, filosofer, historikere, musikkvitere og sosialantropologer.

Bruun-Gundersen bygger på en antakelse om at universitetenes eksistens er prisgitt en evne til å fø næringslivet med den til enhver tid riktige arbeidskraften. Dette er både ignorant og feil. Ja, arbeidsplasser er viktig, men universitetenes tilbud skal ikke dikteres av verken næringsliv eller politikere.

Ignorant påstand

La meg ta et eksempel: Bruun-Gundersen peker på dataingeniører som en av faggruppene som burde prioriteres, og som dermed universitetene burde få økonomiske insentiver for å fostre fram. Dataingeniører kommer utvilsomt til å bli viktig i årene framover og deres fagfelt kommer til å ha en sentral rolle idet samfunnet i økende grad blir sammenvevd med ny teknologi som søker å optimalisere byene våre og hjemmene våre.

Hvem skal stille spørsmål om hva digitalisering gjør med samfunnet vårt?

Dataingeniører kommer til å sitte på viktig kompetanse om hvilke løsninger vi kan implementere og hvordan vi skal gjøre det. Men hvem skal stille spørsmål om hva slik digitalisering gjør med samfunnet vårt? Hvem skal se på hvorfor vi velger noen løsninger over andre og hvordan disse løsningene er med på å endre vår kultur, vår geografi, vårt språk og våre vaner? Dette er kanskje ikke kunnskap næringslivet per i dag etterspør, men å hevde at dette er kunnskap vi ikke har behov for er i beste fall ignorant.

Samfunnsaktør, ikke leverandør

Universitetenes mandat er større enn å skulle mate næringslivet med arbeidskraften de etterspør. Universitetssektoren kan ikke reduseres til å være en simpel leverandør. De er noe mer enn det: En viktig samfunnsaktør som skal være med på å utvikle og heve kunnskapsgrunnlaget i samfunnet, også når det gjelder fagretninger Bruun-Gundersen mener vi «ikke har behov for».

For tiden er den «hete poteten» i norsk akademia FNs bærekraftsmål og hvordan universitetene kan bidra til å skape kunnskap som gjør oss bedre rustet til å nå disse bærekraftsmålene. Det er bred enighet om at universitetssektoren må ta en ledende rolle når det gjelder å utvikle kunnskap om hvordan man, på best mulig måte, kan tilnærme seg slike store og viktige problemstillinger. Det er også bred enighet om at denne kunnskapen ikke skapes på laboratorier eller gjennom dataprogram alene. Vi trenger innspill fra et bredere akademisk miljø, som også inkluderer samfunnsvitere og humanister.

Universitetenes tilbud skal ikke dikteres av verken næringsliv eller politikere.

Dette er et symptom på bredere trender i samfunnet: Vi får en stadig økende forståelse av at de store utfordringene vi står ovenfor ikke løses av en fagretning alene: De løses gjennom tverrfaglige samarbeid. Da kan ikke Frp slå beina under fagretningene de ikke mener er viktige nok.

Samfunnsvitere setter ting i system

Samfunnsvitenskapelig og humanistisk vitenskap er heller ikke motstridende med næringslivets interesser: I næringslivet blir arbeidstakere med bakgrunn herfra i økende grad ansett som viktige, og også teknisk tunge arbeidsplasser gir større rom for å inkludere «mykere» arbeidstakere i sine bedrifter. Stadig flere får altså øynene opp for at vi ikke bare trenger ingeniører som kan utvikle, forbedre og installere ny teknologi, men at vi også trenger samfunnsvitere og humanister som kan si noe om hvordan slike elementer endrer samfunnet.

Ikke slå beina under slike viktige fagmiljøer. Sett heller pris på den viktige kunnskapen de tar med seg inn i samfunnsdebatten og hyll bidraget de kommer med i dannelsen av et godt samfunn.

Følg NRK Debatt på Facebook