Hopp til innhold
Kronikk

Ingen menn å miste

Selvmordstallene går ikke ned. Det må vi gjøre noe med.

Hanne Inger Bjurstrøm

Vi aksepterer at menn isolerer seg og unngår å søke hjelp. Skal vi få ned selvmordstallene blant menn, må helsevesenet og den mannlige befolkningen finne hverandre, skriver likestillings- og diskrimineringsombud Hanne Bjurstrøm.

Foto: Kim Saatvedt

Menn har vanskeligere for å svelge stoltheten sin. Og søke hjelp, sa «Tom» til NRK i fjor.

Mannen i femtiårene holdt på å gjøre alvor av selvmordstankene sine etter et samlivsbrudd. Historien om et annet selvmord, og hjelp fra helsevesenet, ble til slutt avgjørende for at han lot være.

Vi trenger flere historier om menn som velger å leve. Det har nemlig blitt et velkjent og dystert faktum at nesten tre ganger så mange menn som kvinner tar sitt eget liv i Norge.

Mens stadig flere dør, sitter vi igjen med et helsevesen og en mannlig befolkning som ser ut til å ha store problemer med å finne hverandre.

Mer usikkerhet

Selvmord tar flest liv blant menn mellom 20 og 50 år. Tallene går ikke ned, og vi trenger å vite hva som skal til for at flere søker hjelp. Noen av disse svarene må vi vente å finne i den nye handlingsplanen om selvmordsforebygging, som skal legges frem til høsten.

Vi aksepterer i stor grad at menn isolerer seg og unngår å søke hjelp.

Om ikke tidspunktet allerede var overmodent, har en periode med koronapandemi og stengte helsetjenester gjort byrden tyngre for dem som allerede sliter med ensomhet og destruktive tanker. I påsken meldte Kirkens SOS om en dobling av antall samtaler der selvmordstanker har vært et tema.

Videre har permitteringer og konkurser på arbeidsmarkedet brakt med seg mer usikkerhet og uro for mange. Selv om disse bekymringene ikke er forbeholdt menn, er det flere menn enn kvinner som er familiens hovedforsørger, og mange menn er selvstendig næringsdrivende.

Langvarig arbeidsløshet kan være minst like skadelig for eget selvbilde som for familieøkonomien.

Menn åpner seg ikke, og helsevesenet spør ikke.

Gutta som klarer seg selv?

Altfor mange gutter og menn med psykiske plager får ikke den hjelpen de trenger. Det er ikke noe vi godtar ellers i helsevesenet, der det brukes store ressurser på forebygging innenfor de store sykdomsgruppene med høy dødelighet. Én del av årsakene til at det svikter i møtet med menn med selvmordstanker, kan være den tragiske ukulturen om å godta at menn klarer seg selv. Vi aksepterer nemlig i stor grad at menn isolerer seg og unngår å søke hjelp.

Trenden er tydelig allerede tidlig i livsløpet. Gutter benytter skolehelsetjenesten sjeldnere enn jenter. Samtidig vet vi at selvmordstallene er høyere for unge gutter og at frafall i videregående skole, isolasjon, rus og kriminalitet er mer utbredt i den mannlige delen av befolkningen.

Permitteringer og konkurser på arbeidsmarkedet har brakt med seg mer usikkerhet og uro for mange.

Forskning på menns psykiske helse, både i Norge og internasjonalt, viser at tradisjonell maskulinitet med stor vektlegging av styrke, selvbeherskelse og utholdenhet kan påvirke menns helse negativt. Det er også bekymringsverdig at helsevesenet og skolehelsetjenesten i for liten grad klarer å avdekke overgrep mot gutter, og særlig seksuelle overgrep. Tabuene knyttet til overgrep mot gutter er sterke, og mange overgrepsutsatte sliter psykisk senere i livet.

En amerikansk studie viser at menn som har opplevd seksuelle overgrep i barndommen gjennomsnittlig bruker hele 28 år før de forteller om hva de har gått igjennom. Vi har ingen grunn til å tro at det er vesentlig annerledes i Norge.

Riv barrierene

Vår klare oppfatning er at den forrige handlingsplanen hadde åpenbare mangler på tiltak rettet mot menn. En ny handlingsplan må gi svar på hvordan helsetjenestene kan gjøres mer relevante for menn.

Langvarig arbeidsløshet kan være minst like skadelig for eget selvbilde som for familieøkonomien.

Debattene rundt prestasjonspresset mot unge, og rekruttering av menn til helse- og omsorgssektoren, er alle relevante for å finne flere løsninger. Psykisk helse må integreres tidlig i undervisningen, og skolehelsetjenesten må gjøres mer relevant for guttene. Ny teknologi kan også bidra til å avdekke selvmordsfare, eksempelvis ved å gjenkjenne handlingsmønstre i sosiale medier og på andre plattformer. Vi har flere verktøy enn tidligere, og de må vi benytte oss av.

Senere i livet kan nettverksgrupper, og mentorskap være nyttige redskaper for å bøte på mannlig utenforskap. Fredrik Walby, forsker ved Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging, foreslår at behandlingsformene må utvides. Som alternativ til ren psykoterapi, bør også aktivitetsbasert behandling i grupper bygges ut, samt lavterskeltilbud i form av nettbaserte selvhjelpsverktøy. For dem som er spesielt urolig for «eksponeringen» ved søke hjelp, har tjenester som Kirkens SOS og Mental Helse forhåpentligvis bidratt til å senke terskelen for å ta kontakt. Likevel gjenstår mye arbeid.

Menn åpner seg ikke, og helsevesenet spør ikke. Det er en situasjon som ikke kan fortsette, og som vil koste tid og penger å endre. Nå må flere svar på bordet.

Vi har ingen tid og ingen menn å miste.