I sin ytring 20. desember hevder Hilde Restad at USAs nye nasjonale sikkerhetsrapport endrer USAs kurs med en realismetolkning hvor suverenitet betyr ultranasjonalisme, og USA går vekk fra sin internasjonale lederrolle. Vi mener dette er en feiltolkning av Trump-administrasjonens sikkerhetspolitikk.
Både årets National Security Strategy Report (NSSR) og Trumps tilhørende tale har blitt kritisert for å svekke USAs globale lederrolle. Restad mener talen, og Trumps retorikk generelt, er mer troverdig enn rapporten. Vi mener det ikke er så enkelt.
Linjene er de samme
Studien til Ness (2017) viser at NSSR-ene fra 1993–2015 hadde høy grad av kontinuitet på store, avgjørende spørsmål om USAs sikkerhetsstrategi. Forskjellene lå gjerne i retorikk, og på en del lavere områder av politikken, mens de store linjene forble de samme.
Studien viser også at globalt amerikansk lederskap har vært en varig nasjonal interesse fra Bush Sr. til Obama. Dette gjentas i Trumps NSSR, som sier "Når Amerika leder an, fra en posisjon av styrke og selvtillit, samt i akkord med våre interesser og verdier, tjener alle parter.”
Trumps NSSR virker, som de foregående, å være inspirert av realisme. Vi tolker ikke dette som et brudd på USAs tidligere sikkerhetsstrategi, eller suverenitet som ultranasjonalisme. I sin NSSR vil Trump bevare USAs rolle som verdens sterkeste økonomi, med verdens sterkeste militære, inkludert et sterkt Nato. Hvis Trump er en nasjonalist som ikke ser USA som en verdensledende nasjon, hvorfor ønsker han dette?
Sagt på en annen måte gir ikke denne rapporten inntrykk av et USA som skal si fra seg sitt globale lederskap. Tvert imot. Trumps NSSR har også blitt kritisert for å sette Amerikas egne interesser først, noe samtlige tidligere rapporter gjør.
Se på handling, ikke ord
Restad mener Trumps syn på USAs rolle i verden ikke er i tråd med sin egen NSSR. Trump har en nasjonalistisk retorikk, og har ført en mer nasjonalpopulistisk (jacksoniansk) lavpolitikk. Her er vi enige. Spesielt på klima- og innvandringspolitikk. Men dette er områder som har relativt liten betydning for USAs overordnede sikkerhetsstrategi.
Mens retorikk er én ting, er handling en annen. Vi er av den oppfatning at USAs sikkerhetspolitikk under Trump har vært preget av mye kontinuitet. Hva gjelder høypolitikk har Trump-administrasjonen stått ved USAs lederrolle.
Etter å ha uttalt seg kritisk under valgkampen, har president Trump både trappet opp engasjementet i Afghanistan, samt uttalt at han støtter Nato, og ønsker alliansen styrket gjennom økte medlemsbidrag. I tillegg svarte han Assads bruk av kjemiske våpen med å bombe en syrisk militærbase. Disse handlingene er i tråd med både realismeteori og USAs globale lederrolle.
Taler og rapporter er fulle av retoriske grep, og dermed er den eneste logiske konklusjonen at ingen av dem kan sees som ren sannhet, og at USAs utenrikspolitikk dermed må tolkes etter Trump-administrasjonens handlinger. Gjør man dette ser man at de sikkerhetspolitiske endringene er små, og at USA fortsatt er en global leder.
Følg debatten også på og
