«I did not have sexual relations with that woman, Miss Lewinsky».
Med disse ordene forseglet tidligere president Bill Clinton Lewinsky-affærens skjebne som tidenes mest omtalte sexskandale.
Hun var den første
Snart 20 år har det gått siden Monica Lewinsky avslørte forholdet til presidenten i samtale med venninnen Linda Tripp, Kenneth Starr innledet sin etterforskning og Clinton ble stilt for riksrett for å ha løyet under ed. Lewinsky, som den gang bare var 22 år gammel, har nå, som 40-åring, valgt å stå frem med sin historie i bladet Vanity Fair.
Hvorfor gjør hun dette?
I intervjuet legger Lewinsky vekt på at hun var en av de første til å rammes av den globale ydmykelsen som internett bringer med seg. Har nettet brakt med seg en ny form for politiske sexskandaler? Helt klart! Normbruddet, utroskapen – den pikante avsløringen er den samme. Men måten avsløringen gjøres kjent og spres verden over har skapt en helt ny type sexskandaler, og Lewinsky var den første til å bli kastet ut i den verdensomspennende offentligheten.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Aktører i det skjulte
Den nye, medierte synligheten utgjør en risiko for dagens politikere – økt synlighet gir flere skandaler knyttet til politikerens karakter og privatliv. Det den nye synligheten imidlertid ikke fanger opp, er alle de som jobber i kulissene av en skandale.
Selv om Clinton og Lewinksy var skandalens hovedkarakterer, var det flere ulike aktører – politikere og andre – som i det skjulte forsøkte å påvirke skandalens utvikling og utfall.
Ut fra et slikt synspunkt er skandalen og skandaliseringsprosessen sett som et maktmiddel som politiske aktører tar i bruk for å fjerne konkurrenter eller svekke politiske motstandere. Her gjelder det å velge en sak etter dens evne til å vekke umiddelbar harme, lekke den til en forutsigbar journalist og om mulig unngå selv å stå åpent frem som kilde.
Penger, oppmerksomhet eller skandalregi?
Hørte Lewinsky den gang hjemme blant disse strategisk handlende aktørene, ute etter å sko seg på presidentens feilgrep? Neppe.
I forbindelse med hennes intervju i Vanity Fair, valgte jeg å gå tilbake og se på et 15 år gammelt intervju med henne i ABC News' 20/20. Jenta som da snakket ut om sitt forhold med presidenten fremstod usikker, litt forvirret, litt hevngjerrig, men også veldig forelsket. Det er vanskelig å plassere henne i rollen som en av de strategiske aktørene som ønsket å felle presidenten. (Ja, hun hadde forsøkt å true Clinton til å gi henne tilbake jobben i det hvite hus, men det handlet nok mer om kjærlighetssorg enn om utpressing).
Lewinsky ble dessuten rammet av den samme synligheten og kritikken som rammer dagens skandaliserte politikere, men uten selv å sitte i en politisk posisjon. Derfor tror jeg henne når hun nå sier: «I. Myself. Deeply. Regret. What. Happened». Kanskje dette er ordene som vil stå igjen etter Lewinsky-affæren fra nå av.
Da gjenstår bare dette spørsmålet: Hva tjener hun nå, som en moden og trygg 40-åring, på å stå frem med sin historie? Er det noe nytt å tillegge? Har det blitt for ensomt i medieskyggen? Betaler Vanity Fair henne godt? Eller har hun rett og slett tatt steget fra forelsket ungpike til strategisk regissør tidenes mest omtalte sexskandale?
