Hopp til innhold
Kronikk

Ikke vær redd for sånne som meg

Det er mange som ser at jeg er annerledes, og tror at jeg er farlig.

Det er mange som ser at jeg er annerledes, og tror at jeg er farlig.

– Mange tror at jeg er farlig, at jeg er terrorist. Dette gjør meg vondt, sier Suha Alhajeed. Hun flyktet fra krigen i Syria til Norge og drømmer om et godt liv her.

Kan du tenke deg at du går på gata og føler deg uvelkommen? At du føler at andre har dårlige tanker om deg? Det gjør jeg.

Noen lurer på om jeg har kommet hit fra IS. At jeg er terrorist. At jeg skal skade noen slik som i Manchester eller London. Dette gjør meg vondt, og gjør det nye livet mitt i dette landet vanskeligere.

Jeg er innvandrer. Jeg er en flykning. Jeg er redd for terror. Jeg er en av dem som mistet drømmen og smilet. Men jeg har en tro på at jeg skal få det tilbake her.

Jeg er en av dem som mistet drømmen og smilet.

Jeg er en jente på 18 år. Jeg er opprinnelig fra Palestina, men jeg ble født i Syria og vokste opp der. Jeg hadde det bra der med familie og slektninger, morfar og mormor. Morfar hadde en gård, og om sommeren var den det beste jeg visse om. Gården var et sted for alle, vi lekte der, hadde dyr og trær, plukket frukt og blomster.

Men på et øyeblikk endret alt seg. Alle måtte å reise for å finne et trygt sted som man kan bo i. Faren min og to brødre reiste til Norge, mens jeg og resten av familien måtte flytte til en tryggere leilighet i Damaskus.

I tre år bodde jeg der, i krigen. Jeg følte alltid at noe skulle skje. Lyden fra fly når de slapp bomber var skummelt. Jeg følte alltid at de traff i nærheten av meg. Dagene ble vanskeligere og vanskeligere. Det var lite strøm, vannet var urent slik at jeg og søsknene mine ble syke på grunn av bakteriene i det. Vi ventet og ventet på at noe kanskje skulle skje.

Så en dag fikk vi beskjed om at vi kan reise til Norge. Det var en god beskjed, fra det øyeblikket skjønte jeg at det finnes lyspunkt i livet.

Men morfar, mormor og den ene søsteren min fikk ikke bli med oss. De måtte bli igjen der alene. Jeg husker da morfar klemte meg hardt og sa: «Pass på deg selv. Du skal få det bra. Du kan begynne på nytt». Vi gråt og gråt. På veien til Norge bestemte jeg at det skulle bli den siste gangen jeg gråt.

Jeg drømte om et godt liv i Norge. Jeg gledet meg skikkelig til å reise til dette vakre landet. Jeg tenkte at jeg skulle finne trygghet og kjærlighet, at jeg kunne bygge opp igjen den delen av meg som ble ødelagt under krigen, at de triste dagene skulle bli lykkelige her.

På veien til Norge bestemte jeg at det skulle bli den siste gangen jeg gråt.

Jeg kom hit uten å kunne språket, uten venner og uten et hjem å bo i. Og jeg ble litt skuffet. Ute på gaten så noen mistenksomt på meg, som om de var redde. Noen skrev stygge ting. At sånne som meg er fra en annen kultur, og kommer til å gjøre som IS. At jeg ikke vil studere eller jobbe fordi jeg er muslim.

Jeg ble ensom og forvirret. Det gjorde hverdagen vanskeligere, noen ganger ble det tungt å puste. Jeg trodde det var umulig å bli integrert. Heldigvis hadde jeg to fyrtårn i mitt liv: min mor og læreren min. De oppfordret meg til å tenke annerledes. De motiverte meg for å starte på nytt. Det var ikke så lett, men hver dag prøver jeg å lære noe, og jobber hardt. Jeg ville jobbe mer, for jeg visste at jeg kan bli bedre.

Når jeg hadde vanskelige dager hjalp mor og læreren min meg til å finne verktøy som kunne hjelpe meg å løse problemer. De har blitt skatter som alltid kan hjelpe meg. Skattene er tålmodighet, utholdenhet, motivasjon, inspirasjon og styrke.

Det var alt jeg trengte til å få en ny start. Og jeg skjønte at utfordringer gjør livet rikere. Jeg skjønte at når man ser optimistisk på livet, og jobber alt man kan, finnes det alltid muligheter.

Nå har jeg bodd i Norge i ett år. Jeg tror at jeg kan komme nærmere min drøm for hver dag. Jeg tenker på en god fremtid, det gjør meg glad og gir meg en varm følelse. Jeg ønsker å studere videre. Jeg har lyst til å bli arkitekt eller ingeniør, og ønsker å være en del av samfunnet.

Jeg har ikke med meg bomber hit, men håpet og drømmen om et godt liv.

Jeg er glad for at jeg nå har blitt kjent med nordmenn. Av dem lærer jeg mye om Norge, om regler og om kulturen. Og selv om vi er fra forskjellige kulturer så er vi glad i hverandre. Av dem har jeg lært å tro på det man gjør.

For framtiden så ønsker jeg at ingen i Norge er redd for meg. Jeg har ikke med meg bomber hit, men håpet og drømmen om et godt liv. Jeg ønsker at ingen skal tenke så negativt om innvandrere. Kanskje er vi ikke som du tror.

Jeg går på den samme veien som du går på. Jeg puster det samme lufta som du puster. Jeg gråter også når noen gjør meg vondt.

Jeg er også redd for krig og terror. Jeg er som dere, vi er like. Deres norske drøm er også min drøm.

Følg debatten: @NRKYtring på Twitter og NRK Debatt på Facebook