Kronikk

Ikke vær en idiot!

Dine egne dårlige valg går ikke bare utover deg selv.

Anders Kvammen ingress

Jeg blir adrenalinsint av folk som ikke tar hensyn i trafikken. Gatene er fylt med konflikt, skriver kronikkforfatteren.

Illustrasjon: Anders N. Kvammen

Jeg er en idiot, noen ganger. Jeg sykler fortsatt uten hjelm, til tross for at det er en billig forsikring mot hodeskader.

Min egen risikoforståelse er at jeg tilpasser farten etter trafikkforholdene, markerer med armene når jeg skal til høyre eller venstre i et kryss, respekterer sykkelfeltenes kjøreretning, forholder meg til trafikklysenes farger og til vikeplikten.

Men, jeg er altså idiot noen ganger. Hva skjer når vi overlater trafikkflyten i gatene til hver enkelt sin risikoforståelse? Hvor mange idioter trenger vi i trafikken for at en ulykke skal skje og at noen dør? Svaret er én!

Våre handlinger får konsekvenser, ikke bare for oss selv, men for en rekke andre.

Nå er det titusenvis av idioter i trafikken og vi trenger felles spilleregler for å skape flyt i fremkommeligheten. På samme måte som vi trenger å trene på samarbeid, kommunikasjon og atferd for å skape flyt i samfunnet for øvrig.

El-sparkesyklistenes egoistiske tyranni

I går var jeg en hårsbredd fra lemlestelse og død. Han kjørte elektrisk sparkesykkel, valgte å kjøre på rødt lys, samtidig som jeg var på vei over gangfeltet.

Jeg var uoppmerksom, stolte på lyssignalet og så meg ikke godt nok rundt. Han ga faen i det røde lyset og kjørte på. Flaks og refleks gjorde at jeg ikke havna på legevakta, i motsetning til hundrevis av andre denne sommeren.

Liberalisme uten ansvar er uforsvarlig.

Unge mennesker på el-sparkesykler mangler den treningen andre har, som har tatt lappen for motordrevne kjøretøyer og som har trent seg på å ferdes i trafikken. Et frislipp av 30.000 rullende doninger i et ellers kaotisk trafikkbilde har skapt større usikkerhet, mer frykt, aggresjon og flere ulykker.

I dag er gatene fylt med konflikt

For 30 år siden var jeg på kjøretur med mor. Mamma kjørte, jeg var passasjer. I et lyskryss bråbremset hun, vi hadde grønt, en fotgjenger var i ferd med å krysse veien på rødt, jeg skvatt og mamma bannet høyt.

Jeg spurte hvorfor hun ble så sint. «Jeg blir sint fordi folk ikke tenker over konsekvensene av sine valg», svarte hun.

«En ting er at jeg kan kjøre på og i verste fall drepe henne, selv om jeg følger trafikkreglene. Men i tillegg må jeg resten av livet leve med at jeg har tatt et liv, som en konsekvens av hennes dårlige risikovurdering».

Den opplevelsen lever i minnet mitt den dag i dag, som en påminnelse om at vi er mennesker som samhandler, i alle slags små og store fellesskap. Våre handlinger får konsekvenser, ikke bare for oss selv, men for en rekke andre.

Vi blir til i møte med hverandre. Vi dør i møte med hverandre.

Liberalisme uten ansvar er uforsvarlig og har i trafikken resultert i at mange mennesker tar valg som får dødelige konsekvenser.

I dag er gatene fylt med konflikt. Det er fotgjengernes kamp mot syklistene. Syklistenes kamp mot el-sparkesyklistene. El-sparkesyklistenes kamp mot el-syklene, el-syklenes kamp mot sykkelbudene og alles kamp mot bilistene.

Frislipp er noe dritt, så lenge det ikke settes i sammenheng med at vi er mennesker som er avhengig av hverandre og som må trene på samhandling.

Mine handlinger påvirker deg. Dine handlinger påvirker meg. Min frihet er ikke større enn din frihet. Vi danser sammen.

En «no-brainer», med andre ord.

Det er mulig å unngå ulykker!

Men det krever trening og samhandling. Du må ta hensyn til meg for at jeg skal ha det bra. Jeg må ta hensyn til deg for at du skal ha det bra. Og når min frihet frarøver deg frihet må vi snakke om hvordan vi skal ha det sammen, lage spilleregler og trene på hvordan vi er sammen.

Nå er det titusenvis av idioter i trafikken og vi trenger felles spilleregler.

I et klasserom med 30 elever er det 435 mulige relasjoner. Dét er en kompleks samhandlings- og kommunikasjonsutfordring. I trafikken vil tallet være mangedoblet.

I klasserommet kan vi trene på dette. I et hvilket som helst veikryss i Norge har vi ikke den treningsmuligheten, men må stole på at noen har trent før de setter seg bak rattet.

De færreste trener før de hopper opp på el-sparkesykkelen, for å kjenne friheten og vind i håret, mens trafikkofrene og skadene skaper køer på legevakta.

I 1970 døde 570 mennesker i trafikken i Norge. Så begynte vi å jobbe aktivt med en 0-visjon. I 2020 døde 93. Tilfeldig? Selvsagt ikke.

Det er et resultat av bevisst jobbing, trening på atferd, sikring av veier, anlegg og industri. Individuell frihet kan aldri påberopes uten å stille krav, kreve ansvarlighet og uten å skape kontekst.

Min frihet er ikke større enn din frihet. Vi danser sammen.

Jeg er skikkelig provosert over at private aktører har dumpa 30 000 el-sparkesykler i våre offentlige, felles rom.

Jeg blir adrenalinsint av folk som ikke tar hensyn i trafikken.

Jeg er lei av mennesker som skylder på politikere for situasjonen, istedenfor å ta et reflektert oppgjør med seg selv om eget ansvar.

Jeg er ferdig med nyliberalismens dekonstruksjon av fellesskap.

Vi blir til i møte med hverandre. Vi dør i møte med hverandre.

I morra sykler jeg med hjelm!