Mulighetene i mediebransjen er mange. Blant annet er det prisverdig at den blå regjeringen både ser ut til å forstå og ta inn over seg den digitale mediehverdagen. Det er også på høy tid at digitale og trykte medier likestilles, selv om det nok er en lang vei å gå før man klarer å innføre en felles lav momssats. Det er også positivt at regjeringen generelt vil legge til rette for god nyhetsproduksjon, fremme innovasjon og bevare tradisjoner og grunnverdier i den frie presse. At medieeierskap nå skal tøyles og reguleres gjennom Konkurransetilsynet er også viktig og bra.
Kraftige reduksjoner
Utfordringene er imidlertid også mange. For det første skal den direkte pressestøtten reduseres. Høyre og Frp er uenige om hvor mye. Høyre sier 100 millioner, Frp sier 180. Konsekvensene er imidlertid store uansett, da Høyres forslag innebærer en fjerdedel av dagens nivå, mens Frps innebærer en halvering. Dette går ut over aviser som Nationen, Klassekampen, Vårt Land og Dagsavisen, blant annet, altså riksdekkende, meningsbærende aviser.
Listen over dem som fikk pressestøtte i 2012 teller også et utall lokalaviser uten sterk digital tilstedeværelse. Dersom direkte pressestøtte reduseres så kraftig som det signaliseres, så vil veldig mange miste fotfestet. Hvordan vil Norge se ut uten Klassekampen og Dagsavisen? Bergen uten Bergensavisen? Hvem skal kjempe bøndenes sak når ikke Nationen er der? Hva er Nøtterøy og Tjøme uten Øyene, og Os uten Os- og Fusaposten? Vi risikerer å miste mange arenaer for debatt og refleksjon som ikke uten videre kan erstattes.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
En varslet avisdød
For det andre skal det også innføres en felles lav momssats for papiraviser og nettaviser. Slik vi forstår det innebærer det siste at papirbaserte dagsaviser nå skal pålegges moms. Slik momsfritaket fungerer i dag vil det naturlig gå hardest utover de som selger mest aviser. En reduksjon i den direkte pressestøtten og en vesentlig endring i den indirekte pressestøtten bærer bud om en dyster fremtid med strammere rammer for journalistikk og med avisdød som eneste mulige konsekvens.
Vi mener at norske medier må ta selvkritikk for at de for lenge har holdt fast på drømmen om nullmoms både på papir og digitalt. Det å drømme om nullmoms også på digital journalistikk er akkurat like framtidsrettet som å legge en PDF av papiravisen på internett og si at man nå også satser digitalt.
Under Nordiske Mediedager i mai 2012 sa Tanja Storsul, professor ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo og medlem av Medieeierskapsutredningen og Mediestøtteutvalget, at nullmoms aldri ville bli godtatt av ESA (EFTAs overvåkingsorgan) uansett – og at den eneste farbare veien for bransjen var å jobbe for en felles, lav moms.
Hvem faller utenfor?
Denne sendrektigheten gjør at en rekke norske medier i dag ikke har egne digitale plattformer og derfor vil rammes hardt når en lav momssats på papirproduktet kommer på toppen av kutt i den direkte støtten. Å flytte lesere fra papir til nett er ikke gjort over natten, og det holder ikke kun å kjøpe et domene og sette i gang. Det krever en enorm investering og langsiktig satsing for å lykkes. Og hvis norske aviser skal klare dette, er det helt avgjørende at de får beholde pressestøtten på papiravisen – også for å ha ressurser til å utvikle fremtidens digitale løsninger.
Men om en felles lavmoms er riktigere med tanke på likebehandling og en håndsrekning til en del rene digitale medier, vil en avisdød blant papiraviser ha negative konsekvenser for en lesergruppe som ofte faller helt ut av denne debatten.
Vi vet at mer enn hver fjerde innbygger over 65 år ikke er på internett. Blant kvinner i denne aldersgruppen er færre enn én av tre på nett. Dersom politikerne ønsker at nyheter og ytringer skal være tilgjengelig for alle – som et demokratisk prinsipp – så kan man ikke legge opp til at alle nyheter og all meningsutveksling skal befinne seg på nett. Det skaper et digitalt kunnskapsskille – og i verste fall et demokratisk problem – som ingen er tjent med.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.
Må sikre den offentlige samtalen
En aviseier som får økte utgifter, må redusere et eller annet sted. All historikk viser at dette går utover journalistikken. Enten reduseres antall journalister, eller så endres rammevilkårene for å utøve faget. Da blir det dårligere tid og sluttproduktet blir ditto dårlig. Dette igjen vil gå utover mediemangfoldet i og med at avisene i større grad vil ligne hverandre og erfaringsmessig vil vi se at flere redaksjoner inngår samarbeid, slik at de samme sakene kommer på trykk flere steder.
Vi brenner for god kommunikasjon og vi engasjerer oss i denne saken fordi Norge vil bli et fattigere land dersom vi ikke sikrer en pressestøtte som er oppdatert og legger til rette for et mediemangfold både av plattformer, meninger og lesergrupper. Det trenger vi for igjen å sikre den offentlige samtalen. Vi trenger journalister som har rammer til å grave i dybden, som kan formidle de gode historiene. Vi trenger mediehus som tør og vil prioritere godt innhold.
Statssekretær i Kulturdepartementet og tidligere Aftenposten-redaktør Knut Olav Åmås varsler at noe av det viktigste for den nye regjeringen på kulturfeltet blir å «skape en ny mediepolitikk som er så god at den kan hjelpe norske medier til å møte fremtiden på en enda bedre måte». Det var også et rasjonale da pressestøtten ble innført etter avisdøden 60-tallet. Kun Høyre var imot innføring av denne da den ble debattert. Åmås & co må bevise at dagens «omlegging» ikke bare blir et «takk for sist» 50 år etterpå.
