NRK Meny
Kronikk

Ikke stopp det som virker

Det er 36 år siden sist en norsk film ble invitert til hovedkonkurransen i Cannes. Nå er vi endelig tilbake - da blir det feil å stoppe støtteordningen som fikk oss dit.

Joachim Trier (t.h.) og fotograf Jakob Ihre under innspillingen av "Louder than Bombs".

Joachim Triers film 'Louder than Bombs' er tatt ut til hovedkonkurransen i Cannes. 'Når vi nå er nærmere en Gullpalme enn vi har vært på tre og et halvt tiår, stoppes ordningen som fikk oss dit', skriver kronikkforfatter. Bildet viser Trier (t.h.) og fotograf Jakob Ihre under innspillingen av filmen.

Foto: Nicolle Riverlli / Motlys AS / NTB scanpix

Den norske filmen «Louder Than Bombs» av Joachim Trier er invitert til hovedkonkurransen i Cannes, som første norske film på 36 år. Det er en seier for mange – ikke minst Norsk filminstitutt, som er filmens hovedfinansiør.

Filmen er produsert med midler fra ordningen pakkefinansiert produksjon. Dette er en ordning der et utvalg av våre aller mest talentfulle regissører i samarbeid med produsent har fått tildelt produksjonsmidler til to-tre filmer uten å måtte gå via vurdering av konsulent.

HØR: Kronikkforfatteren i Kulturnytt

Ikke like populær hos alle

Joachim Trier (med Eskil Vogt og produksjonsselskapet Motlys, der jeg selv jobber), Anne Sewitsky (med produksjonsselskapet Maipo), Sara Johnsen (med produksjonsselskapet 4 1/2) og Erik Poppe (med produksjonsselskapet Paradox) er de fire som ble valgt av et bransjeråd som mottakere av midler fra ordningen. Når «Louder Than Bombs» av Joachim Trier får premiere i oktober vil de første fire filmene være ferdig produsert, og alle regissørene er deretter sikret en film til i pakken.

FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook

Men – uten at ordningen er evaluert verken av de involverte eller av bransjen, er den nå stoppet av NFI. Selv ikke den tredje filmen, som var en opsjon i hver pakke, er aktuelt for NFI å gi tilskudd til. Etter neste film må alle regissørene etter alt å dømme tilbake i køen hos konsulentene, uavhengig av resultatene man har oppnådd med de to første filmene.

Når vi nå er nærmere en Gullpalme enn vi har vært på tre og et halvt tiår, stoppes ordningen som fikk oss dit.

Thomas Robsahm

Pakkefinansiering er en eksklusiv ordning og dermed ikke like populær hos alle de som ikke er en del av den. Da den ble innført var argumentet imidlertid at man skulle gi noen av de aller mest talentfulle regissørene arbeidsro og mulighet for langsiktig planlegging. Og ikke minst: Overlate til filmskaperne selv å bestemme hva de vil lage film om når de har vist et åpenbart talent. Høye ambisjoner om å ta skrittet ut til større, internasjonalt publikum og vinne de viktigste prisene har også vært et klart mål.

Da Yngve Sæther for noen år siden etterlyste en egen ordning ved navn Operasjon Gullpalme, svarte daværende avdelingsdirektør Ivar Køhn at den ordningen allerede eksisterte i form av pakkefinansiert produksjon.

Når vi nå er nærmere en Gullpalme enn vi har vært på tre og et halvt tiår, stoppes ordningen som fikk oss dit.

Mindre motstand denne gang

Et av argumentene mot ordningen er at det ikke er sunt å produsere film uten den kreative motstanden en konsulent gir. Det er riktig at filmer blir bedre av slik motstand og sparring. Men staten er ikke nødvendigvis den eneste som kan gi dette. Enhver film må skaffe så mye privat og annen offentlig finansiering at det likevel er nok av motstand å få.

Dessuten må det da være et paradoks at da den statlige motstanden var som minst, ble resultatet bra nok til deltagelse på verdens viktigste filmfestival. Av over 1800 påmeldte er «Louder Than Bombs» en av 20 i hovedkonkurransen.

Det eneste som skiller pakkefinansiert film fra konsulentfilm er at et bransjeråd har gjort et valg på litt andre kriterier enn en konsulent. Der konsulenten gjerne fokuserer på manus, har utvalget fokusert på talentene. Eller en kombinasjon av resultater på tidligere filmer, sammensetning av team og ideene som ble innsendt.

LES OGSÅ: - Det neste målet blir å vinne Gullpalmen

Ville ikke blitt film uten denne ordningen

Det er vanskelig å forestille seg hvordan «Louder Than Bombs» kunne blitt realisert uten ordningen. Hvilken konsulent ville gitt halvparten av budsjettet sitt til én enkelt film? Og hvilken konsulent har utviklingsmidler nok til hjelpe frem en så komplisert produksjon? En av styrkene i ordningen er at fordi NFI vet at det skal bevilges produksjonsmidler, kan man gi langt høyere utviklingsbeløp enn en konsulent som er usikker på om prosjektet han gir midler skal i produksjon eller ikke.

Det er vanskelig å forestille seg hvordan «Louder Than Bombs» kunne blitt realisert uten denne ordningen.

Thomas Robsahm

Uten solide bevilgninger fra NFI til utvikling og finansiering, samt fleksibilitet i prosessene, ville filmen rett og slett ikke blitt realisert.

LES: Stopper populær filmordning

Foruten «Louder Than Bombs», har Erik Poppe hatt stor suksess med «Tusen ganger god natt» i ordningen og selv om «De Nærmeste» av Anne Sewitsky og «Uskyld» av Sara Johnsen ikke har nådd publikumstall her hjemme man kunne forvente, så har de begge deltatt på A-festivalene Sundance og Toronto og mottatt strålende kritikker.

Dessuten kan man ikke evaluerere dette etter kun én film. De har begge nye prosjekter i utvikling som tyder på at neste film blir store publikumsfilmer.

Finnes fortsatt penger til dette

Ordningen har sine svakheter, slik alle ordninger har i startfasen. Men det er svært uklokt å stoppe noe som har oppnådd mange av målsettingene for norsk film de siste årene.

Argumentet om at det ikke fins penger holder ikke. Her er det snakk om prioriteringer.

Skal vi opprettholde det nivået norsk film har lagt seg på de siste årene, må regissørene først og fremst lage mer spillefilm.

Thomas Robsahm

Det fins fortsatt mange hundre millioner til produksjon av norske filmer. Et annet argument er at for store midler bindes opp over for lang tid. Mulig dette er et problem, med da kan en jo for eksempel vurdere å redusere antall pakker etter første runde, fremfor å legge hele ordningen på is.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter

Regissørene må få lage mer film

De som taper mest på dette er regissørene. Norske profilerte produsenter har et stort tilfang av prosjekter, så de vil klare seg uansett. For regissørene blir det tilbake til reklameoppdrag, undervisning og Den kulturelle skolesekken. Ikke noe galt i dette i seg selv, men skal vi opprettholde det nivået norsk film har lagt seg på de siste årene, må regissørene først og fremst lage mer spillefilm.

Joachim Triers neste norskspråklige film går i opptak allerede neste år. Også dette prosjektet er det vanskelig å forestille seg at ville fått de samme mulighetene til å konkurrere med de aller beste i verden uten ordningen. Allerede halvannet år før innspillingsstart har prosjektet fått store utviklingsmidler, noe som er med på å sikre en kvalitet som er nødvendig dersom første norske film i hovedkonkurransen i Cannes på 36 år ikke skal bli en bragd det tar like mange år å gjenta.